Godt folkelig teater

Nationaltheatret, Torshovteatret: «En får væra som en er ― en Ole Ivars musikal»

Musikklab volum 1
Av Hilde Brinchmann, Kjetil Indregard og Torshovgruppen ― basert på tekst og musikk av Ole Ivars
Regi: Hanne Tømta
Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Scenografi og kostyme: Milja Salovaara
Med Bernhard Arnø, Liv Kristin Ellingsen, Christian Skolmen, Henriette Steenstrup

En forestilling de fleste vil kunne glede og more seg over.

Etter Torshovgjengen som hadde satt seg som mål «å filleriste klassikerne», kom Komilab-gjengen som med suksess undersøkte « forholdet mellom humor og alvor». Nå er en tredje gjeng på plass.
I to år framover skal skuespillerne Bernhard Arnø, Liv Kristin Ellingsen, Christian Skolmen og Henriette Steenstrup sammen med musiker Simon Revholt og scenograf Milja Salovaara «eksperimentere med musikk og teater».
Den nye Musikklab'en har tydeligvis satt seg som mål å gå nye veier, og starter eksperimentet med å lage teater av musikken til Ole Ivars, Norges folkekjære danseband gjennom 50 år.
Handlingen utspiller seg en midtsommerdag på en campingplass, der «det om kvelden skal være dansefest med selveste Ole Ivars, og NRKs Reiseradio har meldt sin ankomst for «lissom å ta tempen på campinglivet».
Dette er utgangspunktet for en syltynn, men morsom liten komedie om Line (Henriette Steenstrup) og Willy (Bernhard Arnø), som sliter med ekteskapet, og om det uventede forholdet mellom nordnorske Stella (Liv Kristin Ellingsen) og Per, «kongen av campingplassen» (Christian Skolmen), mannen med den gyldne livsregelen at om noe er vondt, pakker han det inn og «kaster det over skuldra».
De mange manusforfatterne har vært flinke til å finne morsomme replikker som for eksempel de utallige variasjonene over det litt grovkornede «som hu sa, brura»: Det er like vittige når uttrykket treffer som når Line bommer totalt med det, og dermed avslører at hun, som Per sier, nok er «litt tjukk i hue». Og mens musikken og sangene appellerer direkte til våre følelser, får denne humoren fint fram den nødvendige teatrale distansen til prosjektet, og vi tilskuere ler både av og med personene
Men det er musikken som er det viktigste her. Jeg har aldri hatt noe forhold til Ole Ivars tidligere, for meg har de bare vært et navn. Selv om bandet deltok i åpningen på Den norske opera i 2008, og har spilt både i Oslo Konserthus og Olavshallen, har mitt bestemte inntrykk vært at det ikke tilhører samme kulturen som Nationaltheatret. Premierepublikummet på Torshov fredag var da også litt forskjellig fra det det pleier å være, og fra åpningsscenen der de første dansetaktene satte tonen, ga tilskuerne uttrykk for en umiddelbar, frydefull begeistring som bare vokste ettersom den ene kjente låten etter den andre inntok scenen.
For å «innta scenen» var nettopp det de gjorde med så vel vittige sanger som «Nei, så tjukk du er blitt» og «Kongen av campingplassen», vemodige toner som «Veslejinta vår» og «Kjære pappa» pluss storsuksesser som «Jag trodde änglarna fanns» og «En får væra som en er», alle framført med enormt overskudd av et lekende dyktig ensemble.
De mange musikknumrene henførte naturligvis fansen, som var svært godt representert, men de henvendte seg også til meg, og ga meg en ny og befriende opplevelse av hvor riktig, og viktig, godt folkelig teater kan være.
Det er nemlig fra enkelte hold blitt uttrykt skepsis til at Nationaltheatret, selve scenekunstens høyborg, satser på «kommersielt marknadsstyrt verksemd», og oppsetningen er blitt forhåndsdømt som «publikumsfrieri». Akk ja.  Den intellektuelle eliten fornekter seg ikke.
La gå at tekstene til Ole Ivars er enkle og direkte, men samtidig er noen av dem humørfylte og fandenivoldske, mens andre uttrykker varme, menneskelige følelser som vi alle kjenner oss igjen i når vi er ærlige mot oss selv. I en tid hvor en del scenekunstnere setter sin ære i å være vanskelig tilgjengelige, er det gledelig å se at Nationaltheatret bevisst velger å gi folk flest en forestilling som de kan glede og more seg over, samtidig som den holder såpass høy profesjonell kvalitet at den kan funke som en øyenåpner for teater-spesialistene.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekmapen mandag 7. april 2014

Publisert: 28.04.14 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!