Siste kritikker:

Christiania Teater: Skjønnheten og udyret

Vel mye av det gode

Musikk: Alan Menken
Sangtekster: Howard Ashman og Tim Rice
Manus: Linda Woolverton
Regi og oversettelse: Jostein Kirkeby-Garstad
Scenografi: Gjermund Andresen
Kostymedesign: Rebekka Sørensen
Musikalsk ansvarlig: Trond Lindheim
I rollene blant andre: Mari Lerberg Fossum, Hans Marius Hoff Mittet, Lars Jacobsen, Inger Teien

Christianias Teaters Skjønnheten og udyret kunne blitt en riktig giod tolkning av Disneys versjon av den gamle myten, hadde regissør Jostein Kirkeby-Garstad vært mer opptatt av å framheve tekstens dramatiske dimensjon.

Jeg kan ikke huske noensinne å ha opplevd et så henrykt publikum som på torsdagens premiere på Walt Disney-musikalen Skjønnheten og udyret. Tilskuerne klappet og hoiet etter hvert eneste nummer, og da den over to og en halv timer lange forestillingen var slutt, ville den stående applausen, trampingen og ropene ingen ende ta. Til min og min yngre medkritikers forundring: Vel var det mye å glede seg over, men oppsetningen har også alvorlige svakheter.
På plussiden Rebekka Sørensens fargeglade og morsomme kostymer samt Gjermund Andresens usedvanlig originale og oppfinnsomme scenografi, som fullt ut utnytter teatrets for anledning ombygde og moderniserte scene. Med stadig skiftende bilder i store tidsriktige gylne rammer forflyttes for eksempel handlingen effektivt og dekorativt fra landsbyen til slottet via skogen. Under Trond Lindheims energiske ledelse yter de ni musikerne full rettferdighet til Alan Menkens komposisjoner, spesielt i de rene orkesterpartiene. For som akkompagnement til de mange sangnumrene har musikken en tendens til å overdøve sangerne, som for øvrig ikke utmerker seg med sin evne til å få fram nyansene i sine tekster.

Skjønnheten og udyret er en slags Hollywood-versjon av en gammel og sentral myte i europeisk kultur. Den første versjonen av eventyret går helt tilbake til Apuleius' fortelling om Amor og Psyche i Det gylne esel, men i Disneys gjengivelse er historien blitt langt mer kompleks, og teller mange flere personer, som den brautende og sjølsikre kroeieren Gaston (Rein Alexander) som på død og liv vil ta Belle til ekte, direktøren for det lokale Galehuset, Monsieur d'Arques (Petter Vermeli), og slottets tjenere som den gangen prinsen ble forvandlet til et uhyre, selv ble til henholdsvis tekanne (Inger Teien), lysestake (Lars Jacobsen) og klokke (Kristoffer Olsen). Et sentralt poeng i historien er at, skal trolldommen oppheves og prinsen kunne vende tibake til å bli menneske, så må det skje før rosen i glassmonteren mister sitt siste blad, det vil si at tiden er knapp. Dette viktige dramatiske momentet fares det dessverre altfor lett over her.
Regissør Jostein Kirkeby-Garstad ser ut til å ha vært langt mer opptatt av å få til kjappe effektfulle ensemblenumre enn av å framheve handlingen i det klassiske eventyret han skal gi scenisk liv. Det later for eksempel til at han ikke har vært særlig interessert i å få skuespillerne til å formidle teksten til oss tilskuere. Det er den største svakheten ved oppsetningen. Merkelig i grunnen, all den tid Kirkeby-Gaarder selv har oversatt den til et litt høytidelig og gammelmodig språk som kler handlingen, og attpåtil har krydret den med småvittige franske hentydninger ― handlingen utspiller seg jo i Frankrike.
Men med unntak av Inger Teien (Mrs. Potts), Lars Jacobsen (Lumière), Kristoffer Olsen (Cogsworth) og Trond Teigen (Maurice) som behersker kunsten å framføre replikker, er de øvrige medvirkende først og fremst dyktige dansere og sangere, og Kirkeby-Garstads instruksjon prioriterer det fysiske uttrykket så sterkt at resultatet blir et anstrengende, litt hysterisk overspill. En solid skuespiller som Hans Marius Hoff Mittet (Udyret/Prinsen) får dessverre ikke anledning til å vektlegge nyansene i rollen, og selv om Mari Lerberg Fossum synger riktig pent, blir hennes Belle aldri et levende menneske.
Det et er synd at regissøren ikke har lagt større vekt på å ivareta musikalens dramatiske dimensjon, for alt lå til rette for at Skjønnheten og uhyret kunne blitt både morsomt og underholdende familieteater. På premieren lot det ikke til at barna delte de voksnes begeistring. Men de voksne jublet sterkt nok til at Christiania Teater vel må kunne håpe på fulle hus en god stund framover.