home

"PeerGynt" som revy lykkes ikke helt

Nationaltheatret, Hovedscenen: "Peer Gynt"

av Henrik Ibsen. Bearbeidet av Alexander Mørk-Eidem
Regi: Alexander Mørk-Eidem
Komponist og musikalsk ansvarlig: Andreas Utnem
Scenograf: Erlend Birkeland
Kostymedesign: Maria Gyllenhoff
Med Eindride Eidsvold, Anne Krigsvoll, Amina Sewali, Mattis Herman Nyquist, Ingjerd Egeberg, Jon Øigarden og mange flere

Revyteater er en særegen form, og Alexander Mørk-Eidem overbeviser ikke helt som samfunnssatiriker. 

For to år siden satte regissør Oskaras Korsunovas opp en særdeles vellykket tolkning av «Peer Gynt» der han la vekt på de allmenne, eksistensielle problemene Ibsen tar opp i stykket. Alexander Mørk-Eidem har valgt en diametralt motsatt innfallsvinkel: i høstens «Peer Gynt» tar han først og fremst sikte på å re-aktualisere Ibsens kritikk av det norske samfunn.

Alexander Mørk-Eidem flyttet til Sverige for 12 år siden, og ser seg derfor i stand til å betrakte hjemlandet med kritisk distanse. I programmet påpeker han at vi nordmenn, i likhet med Peer Gynt har «høy selvtillit, men lav selvfølelse» ― hvilket vi kompenserer med å oppføre oss «som verdensmestere».  Det er bakgrunnen for at Mørk-Eidem, ifølge teatersjef Hanne Tømta, har ønsket å presentere en «Peer Gynt» som går «tilbake til Ibsens opprinnelige intensjon om å gi Norge, og norsk selvgodhet, en brutalt oppfriskende kalddusj».

Når vi inntar salen, gjør scenografien det klart at vi skal være tilskuere til en fjernsynssending. Det understrekes ved at en innspillingsleder instruerer oss i hvordan vi skal le og klappe for å få gjestene til å «føle seg som verdens mest interessante mennesker». Ingen tvil, vi skal være publikum hos Skavlan. Vår nasjonalhelt Peer Gynt befinner seg slett ikke i Afrika, slik han vanligvis gjør i fjerde akt: med champagneflaske i hånden gjør han en feiende entré, og skjenker så vel programleder som de tre andre gjestene, Per Fugelli, Olav Thon og Therese Johaug, men hun får «bare drikke vann med sponsortøyet på». Tonen er gitt, og bekreftes av den løsslupne spillestilen: Dette skal være godt gammeldags revyteater.

Et artig prosjekt ― men lykkes det? I klassisk revystil lar Mørk-Eidem en rekke dagsaktuelle «kjendiser» opptre som karikaturer av seg selv. Jeg har allerede nevnt Olav Thon som etter å ha vært gjest hos Skavlan, dukker opp igjen som selveste Dovregubben, nå omringet av Siv Jensen, Erna Solberg, Ari Behn, Jan Thomas og Petter Northug. En for så vidt morsom idé, men dessverre blir replikkene altfor poengløse og platte, uten den vittige treffsikre samfunnskritikken som kjennertegner en god revytekst. Siv Jensen har et par artige, men ikke særlig oppfinnsomme utspill, mens satiren over Erna Solberg, som stort sett bare dreier seg om utseende hennes, er direkte usmakelig. Dessuten drukner scenen i bråkete overspill.
Vi har da allerede vært gjennom et like bråkete, overspilt og langdrygt revynummer under bryllupet på Hægstad, og flere blir det. I utgangspunktet er det kanskje en god idé å la Peer Gynts sønn med Den grønnkledde være en masete Petter Stordalen som i miljøets navn vil kjøpe en ny Tesla, men igjen ― alt ropes ut med øredøvende skrik og skrål. Bedre blir ikke den altfor lange og uvesentlige forførelsesscenen med Anitra. Dårekisten i Kairo ― her regjeringsplassen 22.juli 2011 kl. 15:25 ― er rett og slett ubehagelig og dum fra begynnelse til slutt. Og hva er Mørk-Eidems dypere hensikt med å la nettopp Per Fugelli i Begriffenfeldts skikkelse drive gjøn med ofrene for 22. juli?

Nei, Alexander Mørk-Eidem overbeviser ikke som samfunnssatiriker. Han viser derimot språklig oppfinnsomhet i sin sjonglering med de ulike språknivåene i replikkene, og har fått til en artig miks av Ibsens norsk fra 1860-årene, og moderne dagligtale. På godt Ibsenvis leker han også med de ulike realitetsnivåene ― på ett plan skal dette være en troverdig Peer Gynt anno 2014, på det andre sies det åpent at dette er nok en nytolkning av vår nasjonale helt ― eller antihelt?
Interessant nok blir oppsetningen merkbart bedre etter at at mor Åse faktisk dør midt i femte akt. Her klarer ikke Mørk-Eidem lenger å styre unna det eksistensielle alvoret, og det er blitt riktig godt teater av Mor Åses død, og Peers møter med Den Magre og med Knappestøperen ― artig påfunn at det er Skavlan som til slutt også feller den endelige dommen over Peer. Sluttscenen der Solveig i god Ibsen-tradisjon endelig blir et fullverdig menneske, ikke en romantisk drøm, er også meget vellykket.
Ensemblet gjør en fantastisk innsats. Ingjerd Egeberg, Marika Enstad og Andrea Bræin Hovig gir lekent liv til mange ulike kvinneskikkelser, Jon Øigarden skaper spennende figurer, fra Aslak Smed via Ari Behn og Petter Stordalen til Per Fugelli, og Mattis Herman Nyquist er en troverdig Skavlan/Knappestøper. Finn Schau er sjarmerende og helt ufarlig som Olav Thon, mens Nadeer Khadeimi spenner fra  mindrebegavet brudgom til foruroligende mann med hov. Anne Krigsvoll er en kraftfull Mor Åse, og Amina Sewali en sjarmerende Shamso/Solveig.
Peer Gynt i Eindride Eidsvolds skikkelse er en fantastisk kraftprestasjon som sprenger regiens snevre rammer. Han har et sterkt scenisk nærvær, en glimrende replikkføring der ikke ett ord blir borte underveis. Teksten blir framført med både innlevelse, og en fandenivoldsk sjarm som gjør ham til den helt rette Peer Gynt.  Hadde Mørk-Eidem kjent sin egen begrensning, dempet overspillet og strammet inn oppsetningen med en drøy time, ville forestillingen blitt en gjennomført god opplevelse.

Publisert: 26.08.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Peer Gynt

Peer Gynt

Fra venstre: Mattis Herman Nyquist (Skavlan), Eindride Eidsvold (Peer Gynt) og Amina Sewali (Shamdo)

Foto Gisle Bjørneby

Peer Gynt

Peer Gynt

 Ingjerd Egeberg, Eindride Eidsvold, Nader Khademi, Finn Schau, Andrea Bræin Hovig og Marika Enstad

Foto Gisle Bjørneby

Peer Gynt

Peer Gynt

Fra venstre Mattis Herman Nyquist og Jon Øigarden.

Foto Gisle Bjørneby

Peer Gynt

Peer Gynt

  Amina Sewali,Eindride Eidsvold, Anne Krigsvoll,

Foto Gisle Bjørneby