home

Det enkleste er klyster!

Oslo Nye Teater: «Hypokonderen»

Oversettelse, bearbeidelse og regi: Kim Bjarke
Scenografi og kostymer: Camilla Bjørnvad
I rollene Bjarte Hjelmeland, Ine Jansen og mange flere

: Spontan begeistring for grov bæsjehumor og voldsomt overspill!

Hypokonderen», kanskje bedre kjent under sin opprinelige tittel, «Den innbilt syke», var den franske komedieforfatteren og teatermannen Molières siste stykke. Slik han ofte gjorde, spilte han selv tittelrollen, og under den fjerde forestillingen, 17. februar 1673, fikk han et illebefinnende. Med store anstrengelser klarte han å fullføre forestillingen, men døde noen timer senere. 51 år gammel. Det er en utbredt oppfatning at denne tragiske slutten har ført til at stykket er blitt tolket med et visst vemod, til tross for at det er den mest grovkornede og buskispregede av hans kjente komedier.
«Hypokonderen» er først og fremst et voldsomt angrep på datidens medisin og på legene, et tema som, kanskje med grunnlag i Molières egne erfaringer, går igjen i flere av hans komedier. Nå var da også datidens legestand ganske bakstreversk, slik Diafoirus far og sønn er gode bevis for i «Hypokonderen»: unge Thomas er en innskrenket medisinerstudent som bare kan lire av seg det han har lært utenat, og akkurat som det franske fakultetet den gang gjorde, tar han avstand fra Harveys nye teori om blodomløpet. Den slags gammeldags vranglære gikk Molière imot.
Den hypokondriske Argan er en av flere mannlige hovedpersoner hos Molière som vil ofre sine barns lykke for å tilfredsstille egne egoistiske behov. Han er stykkets komiske midtpunkt, utelukkende opptatt av seg selv og sin påståtte dårlige helse, og opp mot ham stilles hans fornuftige bror Béralde og den vittige og oppsetsige tjenestejenta Toinette.
Allerede de mange henvisningene til tarmskyllinger og løs mage gjør stykkets humor ganske plump, og Molière fører her den grovkornede komikkken lenger enn han pleier, en arv fra commedia dell'arte, mener mange.
Regissør Kim Bjerke har understreket at «Hypokonderen» nesten er mer aktuell i dag enn i Molières tid, og minner om at vi i dag vil behandles for å bli friskere, selv om vi slett ikke er syke. Han er absolutt inne på noe her, og jeg var derfor spent på hvordan han ville klare å få komedien til angå oss, for selv om den snart er 350 år gammel, byr den på mange muligheter.
Kim Bjarkes løsning skuffet meg. Med et par mindre unntak ― en henvisning til dagens «reservasjonsrett» og en til «5―2 dietten» ― er det ingenting i oppsetningen som bringer tankene hen på dagens situasjon. Slik jeg skjønner Bjarkes «aktualisering», går den ut på å gjøre Molières allerede ofte ganske plumpe humor enda mer buskispreget. Ett eksempel som er typisk for Bjarkes regivalg: I scenen der apotekeren kommer for å gi Argan et klyster, ber Argan ham komme igjen senere. På Oslo Nye prøver apotekeren tre ganger, riktignok uten hell, å sette klysteret inn i rumpa på Argan der han ligger på magen i senga og spreller.
Kim Bjarke har også valgt å instruere skuespillerne til et voldsomt overspill, som samtlige medvirkende med Bjarte Hjelmeland (Argan) og Ine Jansen (Toinette) i spissen behersker med et imponerende dyktighet. Jeg opplevde det som temmelig masete og anstrengende, men publikums spontane entusiasme tyder på at både enkel og grov bæsjehumor og overtydelige rolletolkinger nettopp er det som skal til for å aktualisere en klassiker!

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 6. september

Publisert: 09.09.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Viktor03.10.14 00:27
Er enig i din beskrivelse av denne forestillingen som meget masete, anstrengende og slitsom. Derfor opplevde jeg den heller ikke som spesielt morsom. Etter å ha sett denne versjonen, angret jeg faktisk på at jeg valgte å bruke tid på dette.
Hypokonderen

Hypokonderen

Toinette (Ine Jansen), Argan (Bjarte Hjelmeland) og Béralde (Morten Røhrt)

Foto L-P. Lorentz