home

Komisk og patetisk Ibsen

Nationaltheatret, Teatret på Torshov: «En folkefiende»

Av Henrik Ibsen
Regi, konsept og bearbeidelse: Petter Næss
Komponist, kapellmester og tangenter: Simon Revholt
Koreograf: Eli Stålhand
Scenografi og kostymedesign: Milja Salovaara
I rollene blant andre: Bernhard Arnø, Anne Marie Ottersen, Christian Skolmen

Regissør Petter Næss gjør «En folkefiende» til en lystig og burlesk pantomime. Helt til han i fjerde akt gjør helomvending.

Ibsenfestivalen er i gang. På Nationaltheatret startet den lørdag med at det franske Théâtre de la Colline gjestespilte med «Vildanden» der regissør Stéphane Braunschweig viste at en klassisk tekst ikke trenger å bli dekonstruert for å få ny og aktuell betydning. En sterk opplevelse.
Søndag viste Nationaltheatret den første av de sine tre Ibsen-premierer under festivalen: «En folkefiende» på Torshovteatret der en Musikklab har etterfulgt den tidligere Komilaben.  Musikklab’en traff blink med sin første oppsetning, en musikal basert på Ole-Ivars låter. Denne gangen har de påtatt seg en langt mer utfordrende oppgave: Å sette opp Ibsens «En samfunnsfiende» som en stumfilm fra 1920-årene – tenk på Chaplin! – der de viktigste punktene i dialogen kan leses på skjermen, mens musikken er det bærende element.

Det starter med at byfogd Peter Stockmann kommer inn på scenen, hilser høflig på oss tilskuere og presenterer seg. En morsom og kjapp innledning i beste stumfilmstil følger, og så starter stykket med at fru Stockmann (Anne Marie Ottersen) tar imot kveldens gjester. Som vanlig. Men med en grunnleggende forskjell: Det hele skjer uten at vi hører-- ett eneste ord: Vi følger det som skjer gjennom skuespillernes megetsigende mimikk, og et til tider litt vel voldsomt ekspressivt kroppsspråk, det hele understreket og kommentert av sønn og far Revholts uttrykksfulle og livlige pianoakkorder.
Og så naturligvis: på skjermen følger vi med, både gjennom nøkkelreplikker og gjennom enkle forklaringer på det som skjer.
Ideen er morsom, og når den først skulle brukes på Ibsens dramatikk, er utvilsomt «En folkefiende» et godt valg. Som Ibsenmuseets direktør, Erik Henning Edvardsen, skriver i programmet var Ibsen selv lenge i tvil om han skulle «kalde stykket et lystspill eller et skuespil, det har meget av lystspillets karakter ved sig, men også en alvorlig grundtanke».  

På dette punktet oppfyller regissør Peter Næss Ibsens uttalelse: Helt til langt ut i fjerde akt er hans «Folkefiende» først og fremst en lystig og burlesk pantomime: Skuespillerne leker seg ut og inn av situasjonene, og med overskudd, presisjon og fysisk eleganse utnytter de scenerommet der Ibsens ord i forskjellige utgaver er scenografiens tyngdepunkt. Deres overbevisende og uttrykksfulle stumspill imponerer, og så får man heller bære over med at regissøren iblant trekker gags’ene litt vel langt: Som når Hovstad (Terje Strømdahl) begynner å fingre med puppene til Stockmanns datter Petra (Julie Støp Husby), eller når dr. Stockmann (Bernard Arnø) i første akt kommer hjem fra tur, kaster seg over kona og ville nok ligget med henne på gulvet der og da hadde han ikke oppdaget at de ikke er alene!
Men i fjerde akt gjør Petter Næss helomvending. «Den alvorlige grunntankens» tid er kommet. Byfogden gir musikerne streng beskjed om ikke å spille lenger, og fra nå av og helt til slutt er det det uttalte ordet som overtar – regissørens anerkjennelse og egne tolking av Ibsens egentlige mening.
Ingen tvil om at doktor Stockmann har rett når han satser alt på at noe må gjøres for å rense opp i byens farlige kurbad, heller ingen tvil om at hans bror byfogden er ganske korrupt, og redaktør Hovstad og boktrykker Aslaksen feige og holdningsløse opportunister. Her er Ibsens kritiske blikk på styresmakten og pressen like aktuelle den dag i dag.
Petter Næss legger imidlertid størst vekt på dr. Stockmanns voldsomme angrep på selve folkestyrets prinsipp, og på hans forakt for flertallet som slik han utbasunerer, består av «de dumme», og «det kan da vel, for fanden, aldri i evighet være rett at de dumme skal herske over de kloke». Og her blir Stockmanns sluttreplikk om at «den sterkeste mann i verden, det er han om står mest alene» en både komisk og patetisk konklusjon.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 9. september

Publisert: 09.09.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (5):

IdaLou Larsen24.09.14 14:58
Regner med å få den ferdig i løpet av et par dager.Meget interessant oppsetning. Det ligger forøvrig en anmeldelse ute på scenekunst.no - http://www.scenekunst.no/pub/scenekunst/review/? aid=5966- og den ble iallfall anmeldt i Klassekampen og Dagbladet, men ikke i Aftenposten av en eller annen mystisk grunn.
Viktor23.09.14 12:31
Håper anmeldelsen på "Gjengangere" kommer snart, da jeg skal se den om få dager, i september. Jeg har ikke registrert noen anmeldelser av denne, bortsett fra i Dagsavisen. Hva angår "Skaff meg en synder", fikk den svært gode anmeldelser i lokal-pressen, bl.a. i Hamar Arbeiderblad. Jeg betviler at den har vært vist på BUL. Skal se forestillingen i oktober, på Det Norske. Derfor min interesse for denne.
Viktor23.09.14 12:27
OK. Jeg håper anmeldelsen på "Gjengangere" kommer snart, da jeg skal se forestillingen om få dager (ultimo september). For øvrig har jeg ikke registrert noen anmeldelser av denne forestillingen, bortsett fra i Dagsavisen. Når det gjelder "Skaff meg en synder", har den fått svært gode anmeldelser i lokalpressen, bl.a. i Hamar Arbeiderblad. Jeg tviler på at den forestillingen har gått på BUL. Jeg har kjøpt billetter til forestillingen, på Det Norske, i oktober. Derfor min interesse for denne.
IdaLou Larsen21.09.14 19:11
Takk for kommentar, og beklager sent svar, skyldes problemer med ny PC med overgang fra Windows 7 til Windows 8. Anmeldelsen av "Gjengangere" kommer snart. Er litt uviss når det gjelder "Skaff meg en synder". Har ikke sett den i Hedmark, men kanskje på BUL hvis den gjestespilte der for noen år siden. Hvis det er den, ble jeg ikke begeistret og skrev derfor ikke - siden det bare var for idalou.no
Viktor18.09.14 12:59
Jeg savner din anmeldelse av "Gjengangere" som nylig hadde premiere på Nationaltheatret. Kommer den snart? Så lurer jeg på om du har anmeldt forestillingen "Skaff meg en synder", som hadde premiere på Teater Innlandet i 2012 ? Den skal ut på turne i høst i anl. Prøysen-jubileet. Den gjester, blant annet, Det Norske Teatret i oktober.
En folkefiende

En folkefiende

En folkefiende

En folkefiende

 På bildet fra venstre: Lasse Lindtner, Anne Marie Ottersen, Julie Støp Husby, Terje Strømdahl, Bernhard Arnø.

Foto Gisle Bjørneby