home

Innsiktsfull "Lille Eyolf"

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Lille Eyolf»

Av Henrik Ibsen
Regi: Sofia Jupither
Scenografi: Erlend Birkeland
I rollene: Pia Tjelta, Kåre Conradi, Marte Engebrigtsen, Hermann Sabado, Andrine Sæther

Regissør Sofia Jupither står for en uvanlig innsiktsfull og selvstendig tolkning av Ibsens mest gåtefulle drama

Ibsens i dag noe gammelmodige språk er i Sofia Jupithers tolkning av «Lille Eyolf» konsekvent overført til et ledig moderne norsk. Dermed blir replikkene ikke bare kortere og fyndigere, men også så direkte at jeg først tenkte «her må regissøren ha grepet inn med en sin personlige forståelse av teksten». Men det har hun ikke: alt det som sies, har Ibsen selv gitt klart uttrykk for.
Dette språklige grepet bringer oss nærmere inn på Ibsens tekst, og det er interessant å se hvor åpent han her lar seksualitet og erotikk stå sentralt ikke bare i konflikten mellom ektefellene Allmers, men også i forholdet mellom Alfred Allmers og hans «halvsøster» Asta. Jeg skriver «halvsøster» i anførselstegn for i løpet av stykket viser det seg ikke å være blodsbånd mellom dem.
I Sofia Jupithers oppmerksomme regi viderefører skuespillerne den språklige åpenheten gjennom et moderne uttrykksfullt spill som er med på å framheve det tidløse i stykkets konflikt: den selvopptatte og litt hysteriske Rita (Pia Tjelta) er sterkt fysisk utagerende, i motsetning til den like selvopptatte, men sindige Alfred, hennes rake motstykke (Kåre Conradi), og samspillet får glimrende fram mangelen på kontakt og forståelse mellom dem. To glimrende rolletolkninger, selv om Pia Tjeltas dialekt ikke gjør det helt lett å følge henne i åpningsscenene. I mindre, men svært viktige roller gjør Marte Engebrigtsen (Asta), Hermann Sabado (ingeniør Borgheim), Andrine Sæther (Rottejomfruen) en meget god innsats,
«Lille Eyolf» er ett av Ibsens fire siste stykker, og det eneste av de fire der tema ikke er en aldrende manns problemer. Men stykket kan nok være den aldrende Ibsens oppdiktede tilbakeblikk over eget liv: Som vel voksen kan det ha plaget hans samvittighet at «kallet» betydde mer for ham enn å følge opp sønnen Sigurd, hans ekteskap med Suzannah hadde skrantet i mange år, og han hadde selv hatt et nært forhold til søsteren Hedvig, den eneste i familien han beholdt en viss kontakt med. Neppe tilfeldig at hun har gitt navn til «Vildanden»s Hedvig.
Halvard Solness og Jon Gabriel Borkman er begge aldrende menn, men Ibsen presiserer at Alfred Allmers er «en slank, finbygget mann på 36-37 år». I likhet med Ibsen selv, og med mange av hans mannlige hovedpersoner, har Allmers et «kall» som gir livet hans mening: I mange år har han konsentrert alle sine krefter om en bok om «Det menneskelige ansvar». Men brått har han mistet troen på boken, og har tatt en tur til fjells for å tenke. Og der har han skapt seg en ny livsoppgave: Ta seg av den invalide sønnen Eyolf som ble lam i det ene beinet etter at han falt ned fra stellebordet der foreldrene hadde latt ham ligge alene, mens de hadde sex. Kona Rita som nok lenge har følt at hun ikke lenger virker like tiltrekkende på Allmers, blir bokstavelig talt fra seg av sjalusi: Hun kan enda tåle å rivalisere med en bok, men ikke med sin egen sønn «for han er jo et levende menneske».
Så skjer det forferdelige: den mystiske Rottejomfruen lokker Eyolf i døden, og i sorgen over sønnen glir ektefellene lenger og lenger bort fra hverandre. Alfred innrømmer at hans kjærlighet til Rita er død, ja at han faktisk aldri har elsket henne, men giftet seg med henne fordi hun var «fortærende deilig», og ikke minst, hadde penger som han trengte for å forsørge halvsøsteren. Ritas verden raser sammen.
Parallelt med historien om Rita og Alfred handler «Lille Eyolf» om det uavklarte forholdet mellom Alfred og Asta. Etter foreldrenes død har de to levd i et usedvanlig tett «søsken»forhold fram til han giftet seg med Rita. Astas unnvikende holdning til ingeniør Borgheim som er forelsket i henne, tyder på at hun fremdeles nærer varme følelser for Allmers, ja hun er kanskje til og med glad for å ha oppdaget at de to ikke er i slekt. Allmers på sin side har vært – og er kanskje fremdeles - erotisk betatt av halvsøsteren, et slags bevis på det er at Rita minnes at det var «i et svakt øyeblikk» under det «fortærende deilige» samleiet da Eyolf falt ned fra stellebordet, at Allmers fortalte henne at han en gang kalte søsteren for Eyolf. 
Stykkets tragedie, Eyolfs død, avslutter første akt. I de to aktene som følger skjer det svært lite: I forsøk på å finne en brukbar løsning på livene sine utdyper de fire personene gjennom lange, stort sett stillestående samtaler sitt forhold til seg selv og til hverandre, Men ingen katarsis her, stykket slutter usedvanlig realistisk til scenedrama å være med at livet går sin haltende gang videre.
En stor takk til Sofia Jupither for en selvstendig og innsiktsfull tolkning av ett av Ibsens mest gåtefulle dramaer.

Publisert: 27.09.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Lille Eyolf

Lille Eyolf

Rita (Pia Tjelta) og Alfred Allmers (Kåre Conradi)

Foto Marte Garmann

Lille Eyolf

Lille Eyolf

Ingeniør Borgheim (Hermann Sabado) og Asta Allmers (Marte Ingebrigtsen)

Foto Marte Garmann