home

Tre ulike folkefiender

Det t belgiske teaterkompaniet tg STAN. Torshovteatrets musikklab og tyske Schaubühne har vt hver sin versjon av "En Folkefiende" under årets Ibsenfestival.

Stykket er ikke Ibsens mest gjennomførte, men det inspirerer til stadig nye og aktuelle tolkninger. 

Et stort anlagt kurbad skal bringe velstand til en liten småby. Men badets lege, doktor Thomas Stockmann, oppdager at vannet inneholder farlige smittestoffer. «En folkefiende» forteller om hans mislykte kamp for å få fram sannheten, en kamp som ender med at han stemples som folkefiende. Men da har han også i en flammende tale tatt avstand fra demokratiet, etter hans mening en styringsform der de dumme, «den kompakte majoritet», hersker over de kloke.
Ibsen ga ut stykket i 1882, to år før parlamentarismen ble innført i Norge. Det ble livlig diskutert den gangen, men 130 år senere er stykkets innhold fremdeles aktuelt, ikke fordi vi i dag tviler på demokratiet, men fordi vi vet at folkeflertallet kan forføres, Hitler ble jo i sin tid godtatt av folket. Dessverre finnes det også mange eksempler på at den som vil varsle, blir kneblet av kapitalkreftene, så det temaet er nok vel så aktuelt nå som det en gang var.
Det er kanskje derfor årets Ibsenfestival har vist tre ulike tolkninger av «En folkefiende». Det belgiske teaterkompaniet tg STAN står for den eldste, som hadde urpremiere i 1993. Med Thomas Ostermeier som regissør hadde tyske Schaubühne urpremiere på sin moderniserte, ganske omskrevne versjon under Avignon-festivalen i 2012, mens Musikklab’en på Torshov i høst går nye veier, og spiller stykkets tre første akter som burlesk stumfilm.
Nå er «En folkefiende» vanskelig å forholde seg til: På den ene siden har Stockmann rett når han vil at alle i byen skal få vite hvordan det står til med badet. Han har en god sak, og den avslørende skildringen av byfogdens brutale maktbruk på den ene siden, og pressens opportunistiske feighet på den andre etterlater ingen tvil om Ibsens ståsted.
Men samtidig gjør han fra starten av Thomas Stockmann til en ambivalent skikkelse. Greit nok at han og broren har et vanskelig forhold, men broren leder badets styre, og burde derfor blitt underrettet om mistankene til badevannet. Når alle svikter Stockmann, er det forståelig at han blir sint og skuffet, og sporer av i sin tale til folket. Men han går for langt, og ender opp som en arrogant og usympatisk aristokratisk individualist.
Det er vanskelig å vite hva Ibsen selv har ment. I et brev til Hegel skrev han at selv om han ikke var enig i alle doktorens «eiendommeligheter» hadde de mye til felles, mens han senere frasa seg ethvert ansvar «for alt det tøv han kommer med».
Festivalens tre oppsetninger er svært ulike. Den over 20 år gamle tolkningen til tg STAN har kortet sterkt ned på Ibsens tekst, men følger innholdet nøye. På Black Box Teater snakket dessverre skuespillerne så fort på flamsk at det ikke alltid var like lett å skjønne hvem som sa hva, iallfall når replikkene flimret over skjermen på engelsk. Forvirringen ble ikke mindre av at mens en og samme skuespiller tolket dr. Stockmann, gikk de tre andre i ensemblet ut og inn av de øvrige åtte rollene. Oppsetningen gjorde lystig narr av de mektige i samfunnet, men la mindre vekt på stykkets samfunnspolitiske perspektiv. Litt rart, ettersom gruppen er kjent for å være opptatt av samfunnskritisk teater. Men en livlig og artig framføring var det.
Den nye musikklab-gruppen på Torshov spiller «En folkefiende» som en lystig og burlesk pantomime i stumfilmstil. I fjerde akt gjør regissør Petter Næss helomvending. Han lar skuespillerne uttale Ibsens replikker, og hovedvekten legges på Stockmanns avsindige angrep på demokratiet, mens foranledningen til hans voldsomme utfall, stykkets grunnleggende alvorlige problemstilling, nærmest blir glemt. En litt konvensjonelt politisk korrekt tolkning av karakteren Stockmann.
Den mest interessante av festivalens tre oppsetninger, er Schaubühnes «Ein Volksfeind» i regi av Thomas Ostermeier. Ostermeier skal visstnok i utgangspunktet ha bedt en ung dramatiker om å omskrive hele stykket, men til slutt bestemt seg for å holde fast på Ibsen konsept, riktignok i en sterkt omskrevet og modernisert versjon.
Her er ekteparet Stockmann unge og nygifte, de er kule og trendy og har nettopp fått sitt første barn, som i starten krever en del plass. Hovstad og Billing er ikke bare Stockmanns nære venner, de tre spiller også rock sammen på fritiden, og vi publikummere får oppleve flere musikknumre. Dessuten er Katrine Stockmann erotisk tiltrukket av Hovstad, hvilket ikke gjør situasjonen enklere.
Men der hvor Ostermeier virkelig skiller seg fra Ibsen, er når han lar Stockmann i sin folketale ta utgangspunkt i en kontroversiell anarkistisk fransk tekst fra 2007, «Opprøret som kommer». Et utdrag fra teksten henger foran scenen på et gjennomsiktig teppe før forestillingen starter, og er temmelig uforståelig, iallfall løsrevet fra sin kontekst. Stockmanns tale er heller ikke av de klareste. Men den opprinnelige teksten skal være et sterkt angrep på «et kapitalistisk system der alt knuses av en grenseløs liberalisme», og selv om Stockmann også her tar avstand fra demokratiet, og selv om han framstår som ganske gal, mener nok Ostermeier at han har et viktig budskap å komme med.

Regissøren går et skritt videre: Lysene i salen tennes. Ibsens folkemøte blir virkelighet, og vi publikummere utfordres av ordstyrer Aslaksen: ingen tvil, en håndsopprekning viser at salen støtter doktoren. Så oppfordrer Aslaksen tilskuerne til å begrunne sin støtte, og i nærmere et kvarter deltar salen i debatten med mer eller mindre velformulerte argumenter. Men så overtar brått teaterillusjonen igjen: Rasende folkemengder kaster maling og søppel over Stockmann.
Ingen tvil: Han er blitt Folkefienden. Men vil han fortsette å være det? Ostermeier lar det være uvisst om Stockmann til slutt vil velge å stå alene, eller om han, blant annet av hensyn til kone og barn, vil la seg friste av svigerfarens aksjekjøp i kurbadet. En åpen slutt med et tankevekkende perspektiv.

«En folkefiende» er langt fra Ibsens mest gjennomførte skuespill. Men kanskje det nettopp er grunnen til at det fremdeles inspirerer til nye og relevante tolkninger.

Denne kommentaren sto i Klassekampen torsdag 18. september

Publisert: 27.09.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

Viktor02.10.14 03:17
OK. Det skal bli interessant å lese din anmeldelse av "Gjengangere". For øvrig har jeg prøvd å søke på forestillingen "Visning" av Cecile Løveid, som ble tildelt Teaterkritiker-prisen nylig. Jeg finner den ikke blant dine anmeldelser. Har du sett den / anmeldt den? Hvis ikke, vet du hvor jeg kan finne andre anmeldelser av denne forestillingen? Jeg har ikke sett forestillingen. Men vurderer å se den, når den kommer opp igjen på National i desember.
IdaLou Larsen01.10.14 13:56
Holder på med anmeldelsen! Så den ikke på premieren men først 18. september. Har hatt en del anmeldelser jeg måtte skrive før jeg kunne gå løs på "Gjengangere", men den kommer altså snart, så får vi se om vi er enige!
Viktor01.10.14 01:49
Jeg savner fortsatt din anmeldelse av forestillingen "Gjengangere" på Nationaltheatret. Den hadde premiere 8.september. Har du sett den? Hvis ikke, forstår jeg at du ikke kan skrive noen anmeldelse. Jeg så forestillingen tirsdag, og det var en meget interessant oppsetning med sterke skuespiller-prestasjoner. Jeg ble spesielt imponert av de to unge skuespillerne, Hanne Skille Reitan og Sigurd Myhre.