Et interessant prosjekt
Manus: Nelly Winterhalder Regi: Øystein Ulstein Brager I rolle: Per Vidar Anfinnsen og Mona Grenne
«Journey to the East» er et interessant prosjekt som ville tjent på et mer helhetlig dokumentarisk uttrykk.
I «Journey to the East» har dramatiker Nelly Winterhalder tatt utgangspunkt i historien til Mina Grenne, som ble adoptert fra Sør-Korea da hun var tre år. I dag er Mona Grenne utdannet skuespiller, og hun spiller hovedrollen i stykket om sitt eget liv. «Journey to theEast» er fortellingen om norske og sørkoreanske Minas reise til sitt opprinnelige hjemland. Selv om de norske foreldrene hennes er «de fineste i hele verden», er hun som besatt av tanken på å gjenfinne sin biologiske mor, og på å forstå hvorfor moren bare «elsket barnet sitt i 886 dager». Mina får uventet støtte fra en ung mann (Per Vidar Anfinnsen) som hun treffer på en «blind date», og sammen drar de til Seoul. Der deltar hun i et fjernsynsprogram for utenlandsadopterte som prøver å få kontakt med sine foreldre og hun lar seg friste til å delta i et karaoke-show, en for øvrig masete og unødig bråkete sekvens.
Et øyeblikk ser det ut til at hun skal kunne lykkes i å gjenfinne sin mor: Et adopsjonskontor mener å ha funnet fram til den riktige kvinnen. Men denne kvinnen nekter plent at hun noensinne har født en datter, og Mina innser at hun aldri vil møte sin biologiske mor.
Selv om hun alltid kommer til å ha «et svart hull inni seg» forsoner Mina seg med sin skjebne, reiser hjem igjen til Norge – og hvem vet? Kanskje forholdet til Mannen som har fulgt og støttet henne siden stykket begynte, nå vil utvikle seg til noe mer enn rent vennskap.
Nelly Winterhalder veksler mellom realistiske samtaler mellom de to hovedpersonene, drømmesekvenser der Mina fabulerer om moren, og en rekke monologer som hun har kalt «Planetenes plan» og som dreier seg om øyenstikkere, edderkopper, hunder, rådyr og løver – et dramatisk grep jeg har vanskelig for å forstå hensikten med.
Stykket ble spilt fram til 27. september på Caféteatret/Nordic Black Theatre der den smale avlange scenen ikke gir så mange muligheter. Regissør Øystein Ulstein Brager har valgt å gjengi Minas mange drømmer med en rekke videoklipp, en løsning som for så vidt fungerer greit nok. Jeg tror likevel at disse sekvensene ville fått en sterkere og mer troverdig dimensjon om de var blitt spilt av tilstedeværende skuespillere på en større scene.
Mest overbevisende er scenene mellom Mina og Mannen, ikke så mye på grunn av dialogen mellom dem som fordi Mina her enkelt, direkte og tankevekkende forklarer hva det vil si å være adoptivbarn, samtidig som vi følger hennes reaksjoner etter hvert som historien utvikler seg. Til tider spiller også Mannen en viktig funksjon som Minas antagonist, men jeg kunne ønske at karakteren var blitt noe utdypet: Når det ikke antydes noen nærmere forklaring, virker det ganske usannsynlig at en forholdsvis mislykket blind date får en ung mann til å følge en så å si ukjent ung kvinne til Seoul.
Mona Grenne er en rørende og ekte Mina, Per Vidar Anfinnsen har langt mindre å spille på, men er en god og allsidig støtte selv om det ikke er helt lett å forstå regissørens hensikt med å la ham komme hoppende og sprettende inn i siste scene.
I utgangspunktet er «A Journey to the East» et både viktig og interessant prosjekt, men jeg tror det ville ha tjent på at så vel forfatter som regissør hadde valgt et mer helstøpt dokumentarisk uttrykk.
Din kommentar:
Journey to the East
Mona Grenne som Mina
Foto Stephen Hutton