home

Magien som glipper

Det Norske Teatret: «Brørne Løvehjarte»

Av Astrid Lindgren
Dramatisert av Svein Sturla Hungnes
Til nynorsk ved Maria Tryti Vennerød
Regi: Svein Sturla Hungnes
Scenografi: Even Børsum
Kostymedesign: Unni Walstad
Med blant andre Oddgeir Thune, Emil Johnsen, Jon Bleiklie Devik

: Manusforfatter og regissør Svein Sturla Hungnes makter ikke å gjenskape Astrid Lindgrens magiske univers.

Svein Sturla Hungnes har tidligere satt opp både «Ronja Røverdatter» og «Karlsson på taket», og denne gangen har han gitt seg i kast med en av Astrid Lindgrens vakreste og mest gripende romaner for barn. «Brødrene Løvehjerte» er en mangslungen og dyptloddende fortelling om kampen mellom godt og vondt, krig og fred, liv og død. Mesteparten av boka utspiller seg i dødsriket Nangijala, som storebror Jonatan har diktet opp for å berolige sin dødssyke lillebror, Karl også kalt Kavring. Da Jonatan selv dør etter å ha reddet lillebroren fra å brenne inne, er det i Nangijala de to brødrene møtes igjen. I boka som er skrevet i jeg-form er det den dødssyke Kavring som forteller historien.
Det finnes flere dramatiseringer av «Brødrene Løvehjerte», men regissør Svein Sturla Hungnes har valgt å skrive sin egen sceneversjon. Ingen enkel oppgave. Den mangslungne og kompliserte handlingen som utspiller seg i Nangijala i «leirbåla og eventyras tid» blir i boka tydeliggjort gjennom Kavrings fortellerperspektiv. I stedet lar Svein Sturla Hungnes en «eldre dame» (Hilde Olausson) stå fram som en slags forteller i første og siste scene: Først får vi vite at det vi skal se er «nesten som i eit eventyr,/ - og litt spøkelsesaktig./Men det er sant, alt saman…» mens hun i siste scene slår fast at «det er jo berre eventyr. Noko slikt har aldri vore til».
Uansett sannhet eller eventyr, problemet med Det Norske Teatrets oppsetning er at, hvis man ikke er lommekjent med historien om kampen Kirsebærdalens innbyggere fører mot den onde tyrannen Tengil, hans brutale soldater og de livsfarlige uhyrene Katla og Karm, er det ikke lett å følge med
i alt det kaotiske som skjer i Nangijala. Even Børsums stiliserte scenografiske landskap som bevisst unngår enhver realisme, men tar utgangspunkt i fjell og daler laget av tekstiler, gjør det ikke akkurat lettere. Visuelt ganske flott, men også temmelig forvirrende.
Forestillingen begynner med at hele ensemblet kommer vandrende inn og inntar forskjellige plasser: midt på scenen, en uoppredd seng der Jonatan Oddgeir Thune) snart skal legge Kavring (Emil Johnsen), like til høyre for brødrene står lærerinnen til Jonatan ved katetret sitt, mens guttenes mor befinner seg i bakgrunnen ved en symaskin.
Denne fikse moderne presentasjonen som overhodet ikke forsøker å skape en realistisk virkelighet, angir for så vidt forestillingens tone. Likevel er det denne åpningsscenen som fungerer best, og fra de første replikkene brødrene utveksler klarer denne sekvensen å gjenskape noe av magien i Astrid Lindgrens verden.
Men det varer ikke lenge. Allerede når Kavring finner fram til Jonatan som står og fisker i elven i Kirsebærdalen, er det vanskelig å tro på en gjensynsglede som bare uttrykkes i hopp og sprett og spring. Tengils menn er både kledd i komisk overdrevne krigerske kostymer og instruert til massivt overspill. Dersom det er for at de ikke skal virke skremmende på de yngre tilskuerne, er det slett ikke sikkert at dette fungerer etter hensikten: Det er de voksne som best gjenkjenner den slags parodier, og derfor også kan more seg over dem. Mest overbevisende er Jon Bleiklie Devik i rollen som «farfar» Mattias, en slags erstatning for brødrenes far som forlot dem da de var små, og som de ikke har hørt fra siden.
Manusforfatter Svein Sturla Hungnes har i det ytre lagt sin tekst tett opp til Astrid Lindgrens. Men regissør Svein Sturla Hungnes har tydeligvis gått inn for å ufarliggjøre kampen mellom godt og vondt, som jo er bokas sentrale tema. Ved å nøytralisere fortellerperspektivet fjerner han også en tankevekkende dimensjon i eventyret Kavring dikter opp, mens han kjemper sin siste håpløse kamp mot døden, en kamp som takket være kjærligheten mellom brødrene, ender i forsoning.

Denne anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen mandag 6. oktober 2014

Publisert: 07.10.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen10.10.14 13:39
Du har helt rett. Men når jeg anmelder for www.idalou.no er jeg ikke bundet av deadline, slik jeg er når jeg skriver for Klassekampen. Jeg er snart ferdig med "Gjengangere" men i denne uken har jeg prioritert å jobbe med budsjettet! "Diktatorfruer" ,"Litt av et par" og "Billy Elliot" har jeg ikke sett, da Klassekampen valgte ikke å anmelde dem. "Visning" ble i vinter tatt av plakaten før jeg fikk sett den, men den skal jeg se og skrive om i desember. Arne Lygres "Ingenting av meg" har jeg heller ikke rukket å se, for den ble anmeldt i Klassekampen av min kollega. Du må huske at dette gjør jeg helt frivillig - og det er ikke alt man har like stor trang til å skrive om når man ikke er forpliktet til det!
Viktor10.10.14 02:36
Jeg savner anmeldelse av flere av høstens oppsetninger. Jeg nevner blant andre: 1) "Et Drømspill" av Strindberg, Hovedscenen Nationaltheatret. 2) "Diktatorfruer", Oslo Nye Centralteateret. 3) "Gjengangere", Malersalen, Nationaltheatret. 4) "Litt av et par", Riksteateret. 5) "Visning", Malersalen Nationaltheatret (Vinner av Teaterkritiker-prisen) 6) "Billy Elliot", Folketeateret. Når det gjelder "Gjengangere", har jeg etterlyst den flere ganger. Den spilles siste gang 18.oktober. Jeg trodde det var viktig å anmelde en forestilling kortest mulig tid etter premieren, slik at teater-interesserte kan få mulighet ta stilling til hvilke forestillinger de ønsker å se?