home

Ganske kaotisk "Hamlet"

Det Norske Teatret, Scene 2: "Hamlet"

Av William Shakespeare
Omsetjing: Edvard Hoem
Regissør: Peer Perez Øian
Scenograf og kostymedesignar: Hendrik Scheel
Komponist og lyddesignar: Lucy Swann
I rollene blant andre: Marie Blokhus, Mads Ousdal, Frank Kjosås, Ane Dahl Torp, Gard Skagestad, Vidar Magnussen

Det hjalp ikke å gå og gruble: Etter fire dagers intens tenkning skjønner jeg fremdeles ikke hensikten med Peer Perez Øians "Hamlet"-tolkning.   

Sjelden har en teateroppsetning forvirret meg like sterkt som Peer Perez Øians «Hamlet» på Det Norske Teatrets Scene 2 forrige fredag: Uansett hvor mye jeg strever, klarer jeg ikke med min beste vilje å oppdage hvor han vil hen med sin ganske kaotiske tolkning av Shakespeares tekst. For en ting er klart: han tar sikte på noe annet og mer enn en klassisk oppsetning av Shakespeares kanskje mest kjente drama.
«Kvifor er vi i generasjon etter generasjon så fascinerte av dette skodespelet», spør Øian på teatrets hjemmeside. Han mener det kan skyldes at stykket favner «så mange grunnleggande og eksistensielle tema» og ramser opp «politikk, makt, moral, teori og praksis, kjærleiksdrama, generasjonsmotsetningar, svik og solidaritet».
Men han ser også et annet tema som «iaugnefallande», nemlig «motsetninga mellom røyndom og roller, det som er verkeleg og det som berre synest slik», og forklarer at karakterene i stykket «blir slitne mellom rolla dei har fått tildelt og korleis dei forstår henne». Det gjør at de «er framandgjorde i sine eigne liv og tek på seg ulike masker for å skjule det».
Mye tyder på at Øian med sin oppsetning vil rette søkelyset mot temaet rollespill. Flere av personene i «Hamlet» spiller roller. Først og fremst Hamlet selv, som i stedet for å hevne farens død, velger å gi seg ut for å være forvirret og gal, men også Kong Claudius og Dronning Gertrud. Han – glimrende tolket av Mads Ousdal, et lyspunkt i oppsetningen – har myrdet Hamlets far, men gjør alt han kan for å fremstå som vennlig og omtenksom, og hun vil gi inntrykk av å være en god mor, men er mest opptatt av å leve ut sin seksuelle lyst sammen med sin nye ektemann.

Grunnleggende grep i oppsetningen tyder på at Øian har hatt dette rollespill-perspektivet i tankene.
Marie Blokhus spiller Hamlet, men hun er ikke Hamlet som kvinne, hun framstiller en ung og sårbar mann, i sterk ubalanse grunnet sorgen over farens død. Samtidig er det utvilsomt noe konvensjonelt feminint ved hans/hennes følelsesmessige intensitet, spesielt fordi han/hun stadig er på nippet til å bryte sammen i hysteriske utspill – som når hennes rasende Hamlet kaster seg over Ofelia, slår og sparker henne og hyler at hun må gå i kloster. Blokhus tolker rollen med voldsom energi, og til tider treffer hun blink, men er dessverre blitt instruert til å spille så fysisk ekspressivt at hun altfor ofte skriker ut replikkene sine, som dermed blir umulige å oppfatte. (Det er hun for øvrig ikke alene om). Det hadde vært interessant å se henne framstille en mer entydig maskulin Hamlet.
I rollen som Ofelia prøver ikke engang Frank Kjosås å late som om han er kvinne, men han spiller også Hamlets trofaste venn, Horatio. Dette er kanskje teater innen teatret: i «det virkelige liv» er Kjosås gift med oppsetningens Hamlet, Marie Blokhus, og er vel dermed vel både hennes kjæreste og hennes beste venn. Kjosås er en overbevisende Horatio, men en intetsigende Ofelia.
Øian følger handlingen ganske nøye, bortsett fra at han lar Hamlets sorgtunge monolog, «Å, berre denne for, for seige kroppen/fekk smelte, tine, løysast opp i dogg» åpne forestillingen. Som en variant av gresk tragedies burleske pauseinnslag, har han lagt inn en småvittig videosekvens fra danskebåten og Ophelia Bar & Club, der Knut Jørgen Røed Ødegaard legger ut om Big Bang for Hamlet og Horatio. Men når de to noen minutter senere går sammen inn på teatret og ned trappen til Scene 2, er det som ektefellene Blokhus/Kjosås.
Handlingen utspiller seg i en stilisert nåtid, der den enkle scenografien og de stadige kostymeskiftene understreker at det her ikke gjøres forsøk på å konstruere en virkelighet. Nei, dette er teater. Ett eksempel er Kongen og Dronningen som i god moderne stil er så opptatt av å fullføre et stående samleie at tjenerne bokstavelig talt må rive dem fra hverandre for at de skal kunne gjøre entré. Et annet er alle som har med Døden å gjøre går med gule og svarte beinrangel-kostymer.
Slik jeg opplever Peer Perez Øians «Hamlet» har han ikke oppnådd det han ønsket, men har mislyktes i å gi en aktuell, relevant tolkning av stykket.  Det får iallfall bli min konklusjon etter å ha grublet over forestillingen i fire dager!

Publisert: 15.10.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

Marit Landsem Berntsen06.11.14 10:30
PS. På applausen tolket jeg at flere var enige med oss.
Marit Landsem Berntsen m.fl.06.11.14 10:28
Hei Etter å ha sett Hamlet på Det Norske Teater i går, uten å ha lest din anmeldelse, ble vi desto mer beroliget etter å ha lest den i dag. Kanskje ikke oss det er noe i veien med likevel. Hensikten skjønte vi ut fra programmet mv. Men resultatet. Som du skriver. Dette ble langtrukken og kjedelig teater. Vanskelig å oppfatte teksten. En hysterisk - til dels skrikende Hamlet. Stadig gråtkvalt, med lommetørkle og håndbaken under nesen for å understreke tårestrømmen. Tidvis så det ut til skuespillerne kjedet seg like mye som oss. Kanskje et godt forsøk, som falt pladask.
Hamlet

Hamlet

Hamlet (Marie Blokhus)

Foto Dag Jenssen

Hamlet

Hamlet

Fra venstre Claudius (Mads Ousdal), Gertrud (Ane Dahl Torp) og Hamlet (Marie Blokhus)

Foto Dag Jenssen