608 sider med bibliografi og noter Gyldendal Norsk Forlag
Jørgan Haugan mener hans bok må føre til at Ibsens dramatikk nytolkes. Men til det legger tolkningene hans dessverre for snevre rammer.
Med «Dommedag og djevlepakt» avslutter Jørgen Haugan «et helt livs engasjement og fordypelse i den gåtefulle dikteren, norsk litteraturs største bidrag til verdenslitteraturen». I flere lanseringsintervjuer på forsommeren la han vekt på at han anså Ibsen for å ha «en evangelisk vinkling på samfunnet» [Klassekampen 5/7], så jeg ga meg spent og forveningsfull i kast med boka. Ett er sikkert: Den er tung både i bokstavelig (600 sider) og i overført betydning: jeg har lest grundig, men sitter igjen med følelsen av ikke å ha fått skikkelig tak i innholdet.
Haugan bygger sin analyse på at Ibsens «dramarekke skal leses som et livsforløp» (s.25) og minner om at Ibsen selv mente at hans verker skulle «gennemlæses og gennemleves i den samme rekkefølge som den, hvori jeg har digtet dem».
Fram til «Keiser og Galilæer» har stykkene «dype røtter i et kristent univers», og Ibsen opplever seg som kallet av Gud. For ikke å svikte kallet, tar han, anført av Suzannah, beslutningen om en «livsvarig forsakelse av sex», for å kunne leve «et liv i kunstens tjeneste». (s.576) Men gjennom diktningen holder han stadig «dommedag over seg selv», og etter hvert endrer han grunninnstilling, han tror seg ikke mer kallet av Gud. Han skriver «ikke lenger dramaer med metafysisk, himmelsk horisont, men verdslige dramaer innen en jordisk horisont», (s. 23). Nå vil han være talsmann for «den kulturradikale «sandhedens og frihedens ånd».
Men med «Gjengangere» oppstår enda en ny fase i forfatterskapet, for nå har Ibsen også mistet troen på kulturradikalismen. Fra nå av har han ingen talerør i stykkene. Som han selv sier: «ikke en eneste mening, ikke en eneste ytring… står der for forfatterens regning» (s.293). I stedet gir han en eksakt og realistisk skildring av sin samtid, der han overlater til tilskuer/leser å fatte dobbeltheten i hans menneskelige karakterer. Det gjør ham til det moderne teaters store navn.
Haugans veldokumenterte kronologiske lesning gir nye og viktige innsikter i Ibsen som forfatter, og er det mest interessante ved boka.
Jeg er ikke like overbevist av Haugans analyser av Ibsens 26 skuespill, og da spesielt av hans samtidsstykker, som sammen med «Peer Gynt» er de mest kjente i dag. Haugan er overbevist om at at selv om Ibsens «metafysiske univers forsvinner med «Samfundets støtter», lever det evangeliske kravet videre i kjærlighetsbudet» (s. 29), og fra og med «Gengangere» står mannens «kjærlighetsforbrytelse» sentralt i samtlige skuespill. I «Gengangere» gir denne forbrytelsen seg blant annet utslag i pastor Manders avvisning av fru Alving. «mitt livs største sejer», sier han, «en forbrydelse imot oss begge», svarer hun.
Kvinnene går en tragisk skjebne i møte: «de dør innvendig … til gjengjeld står [de] deretter frem med en helt ny identitet som demoniske hevngudinner …. i stand til å straffe sine menn på raffinerte måter, (s.574/575): med døden som utfall for Rosmer, Borkmann og Rubek.
Alle kvinnene i Ibsens senere stykker er ifølge Haugan blitt gjennomført onde. Som i «Lille Eyolf»: Hos Ibsen vinner Rita i siste scene Allmers tilbake ved å si at hun har tenkt å hjelpe bygdas fattige barn. Uten noe som helst grunnlag i Ibsens tekst forklarer Haugan at hennes sanne hensikt er å drive barna som «rotter … ut av sine huller.,… og bringe [dem] til deres undergang.»
Et grelt eksempel blant mange som viser hvordan Haugan, utfra sin personlige lesning av Ibsens livsanskuelse, driver sine tolkninger ut i det absurde. Han blir så opptatt av å påvise ondskap hos Ibsens kvinner at han ikke ser at for eksempel fru Alving er en tragisk skikkelse som har gode hensikter, men altså mislykkes i det hun gjør. Haugan legger også ensidig vekt på «kjærlighetsforbrytelsen» uten overhodet å vurdere de omstendighetene som har ført til den, og ender dermed opp i et forenklet kristelig menneskesyn som fratar Ibsens personer en viktig og avgjørende dimensjon.
Mer kunne nevnes. Hva mener Haugan f.eks. med at Ibsen er «Guds hanrei»? Og ville Ibsen vært enig i at han, etter å ha trodd at han inngikk en pakt med Gud, måtte erkjenne at «Lucifer … var den egentlige maktfaktor i verden… [og at] hans kunstnerpakt i virkeligheten var en djevlepakt»? (s. 575) Eller at han, som en konsekvens av denne erkjennelsen, tok «en diabolsk beslutning»: som dramatiker valgte han livsløgnen framfor sannheten(s. 27), og gikk bevisst inn for «å narre sitt publikum» (s.582)?
Haugan mener selv at hans bok må føre til en nylesning av Ibsens dramatikk. Men dessverre ― til det legger hans tolkninger altfor snevre rammer.
Men noen mindre endringer sto denne anmeldelsen i Klassekampen lørdag 6. september
Din kommentar: