Kvasifilosofisk «Jeppe»
Av Lothar Trolle etter Holbergs skodespel
Regi: Uwe Cramer
Med blant andre Kyrre Hellum, Glenn André Kaada og Nina Woxholtt
Regissør Uwe Cramer har i for stor grad nedtonet samfunnssatiren i komedien om Jeppe.
Tyske Lothar Trolles moderne versjon av «Jeppe på Berget» ble skrevet i 1987 på bestilling av Schaubühne som den gangen lå i Øst-Berlin, men forestillingen ble stanset like før premieren. I ettertid har det kommet fram at det var av politiske årsaker, samfunnssatiren ble for krass for overvåkingstjenesten. Stykket er ikke blitt satt opp senere, og det var dermed urpremieren som fant sted torsdag på Det Norske Teatrets Scene 3 som prioriterer tekst, regi og skuespillerinnsats.
«Jeppe på Berget» er en morsom og vittig, men også dyster komedie, der det iallfall på overflaten kan se ut til at Holberg forsvarer sin tids klassesamfunn: Den undertrykte husmannen Jeppe blir selv en brutal undertrykker når han havner i baronens seng.
Dette samfunnskritiske perspektivet er også til stede her, når Jeppe mot slutten trekker revolveren, men faller døddrukken om før han rekker å skyte. I god moderne tradisjon vektlegger imidlertid Uwe Cramers iscenesettelse det teatralske, og betrakter på sett og vis teaterscenen som bildet på scenen der menneskene spiller sine liv, for som Shakespeare skrev er «hele verden en scene».
Vi tilskuere bør heller ikke et øyeblikk glemme at det vi ser er teater, ikke virkelighet. For å understreke dette trekker Lothar Trolle publikum inn, og lar det for eksempel være opp til oss å innrede baronens soveværelse.
Men Trolles viktigste grep er at han lar Holberg selv være en av stykkets sentrale skikkelser: Det er forfatteren og instruktøren Holberg (Glenn André Kaada) som med manus i hånden dirigerer utviklingen, og stadig drøfter rollene med ensemblet. Han undertrykker åpenlyst Kyrre Hellum, skuespilleren som tolker Jeppe, men som forteller oss at han heller ville spilt Hamlet, og at han nok ville vært bedre i rollen enn Marie Blokhus som for tiden tolker den på Scene 2.
Dette er kanskje ment som en allmenn refleksjon over at vi mennesker ikke får velge «rollene» livet tvinger oss til å spille, men det er rett og slett ikke morsomt. Det virker bare som en pinlig avsløring av misnøye og misunnelse på en spesiell arbeidsplass, og krever dessuten god kunnskap om teatrets interne forhold.
Det samme gjelder fleipen over teatersjef Ulfsby, som ved en skjebnens sammentreff har samme fornavn som Nilles strafferedskap, pisken Mester Erik, av Trolle omdøpt til Onkel Erik, hvilket i 1987 visstnok ble tolket som et pek til Erick Honecker, og bidro til at stykket ble forbudt. Uansett hvem navnet Erik peker på i dag, er det hverken morsomt eller tankevekkende når vi i kulissene hører ensemblet hyle av smerte, mens Holberg denger løs på dem med pisken.
Trolle lar «sin» Holberg følge gangen i den egentlige Holbergs stykke ganske nøye. Bortsett fra at «Jeppe» avsluttes med at Holberg blir på parti med Jeppe, og til slutt lar «jernteppet» falle. Uwe Cramer har tilpasset teksten til dagens virkelighet, hans Jeppe har for eksempel tjenestegjort i Afghanistan, og i siste scene ligger Jeppe livløs på gulvet mens bilder fra krigen dukker opp på en tv-skjerm. Så slukkes lysene, og forestillingen slutter som den begynte, med at en tysk sang flommer over en mørklagt scene.
Med Kyrre Hellum og Glenn André Kaada i spissen gjør skuespillerne alt de makter for å blåse liv i teksten. Det er ikke deres feil at de ikke lykkes. Jeg har lest Trolles stykke, og jeg skulle gjerne sett den opprinnelige oppsetningen som det aldri ble noe av, for Trolles tekst kan absolutt tolkes samfunnssatirisk. Men, og det er en viktig grunn til at Scene 3’s oppsetning rett og slett ikke er godt teater, i sitt forsøk på aktualisering har regissør Uwe Cramer fjernet seg fra utgangspunktet: Han har valgt feil retning, og utstyrt stykket med en kvasifilosofisk dypde som ikke kler det.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 18. oktober
Publisert: 20.10.14 av IdaLou Larsen
Din kommentar: