home

Vår evige uro

Nationaltheatret, Bakscenen «Tre søstre»

Av Anton Tsjekhov
Oversatt av Kjell Helgheim, bearbeidet av Mari Vatne Kjeldstadli
Regi: Hanne Tømta
Scenografi og kostymer: Nora Furuholmen
Med blant andre Trine Wiggen, Laila Goody, Mariann Hole, Espen Skjønberg

Nationaltheatrets «Tre Søstre» – en gjennomført og aktuell teateropplevelse

Nationaltheatrets to tidligere oppsetninger av «Tre søstre» ble begge spilt på Hovedscenen. Hanne Tømta har gått motsatt vei, hun lar den hverdagslige fortellingen om de tre søstres lengsel etter et annet og bedre liv utspille seg på Bakscenen, teatrets minst brukte arena.
Klassiske lenestoler og sofaer fra en annen tid omkranser scenen, og vi står fritt til å velge fra hvilken side vi vil følge med i det som skjer i familien Prozorovs hus. Snart kommer de tre søstrene inn og begynner å snakke sammen. Stikk i strid med hva som er vanlig, verken slukkes eller dempes lysene i salen, et slags tegn på at det ikke er noen avstand mellom oss og menneskene på scenen: Vi befinner oss sammen i en virkelig virkelighet.
De tre søstrene Olga, Masja og Irina og broren deres Andrej bor i en garnisonby i provinsen. Faren deres, som døde ett år før stykket begynner, var general, og nå er en eldre alkoholisert militærlege, som visstnok en gang svermet for moren deres, leieboer hos dem. Olga er utdannet lærer, og underviser ved byens pikeskole, Masja er gift med en lektor på gymnaset, mens 20 år gamle Irina når stykket begynner, tenker på å få en jobb. De føler seg høyt hevet over byens vanlige folk, og omgås bare garnisonens offiserer.
Deres store drøm er å reise tilbake til Moskva, der de tilbrakte sin første barndom, og deres håp er å bli med broren dit, ettersom han drømmer om en vitenskapelig professor-karriere. Men slik går det ikke, og når stykket slutter, er alle søstrenes drømmer knust, og de må se i øynene at de rett og slett bare må leve å leve et liv de ikke kan se meningen med.

«Tre søstre» har ingen «handling» i ordets klassiske forstand. Vi deltar i søstrenes hverdag gjennom flere år, vi blir vitner til mindre konflikter og bitre rivaliseringer, og vi følger med offiserenes, og iblant søstrenes, filosofiske funderinger over livets mening og menneskenes framtid. Kommer det snart en bedre verden, eller er menneskene dømt til i all evighet å leve slik de alltid har gjort, og bare «spise, drikke, sove og dø»?
Tsjekhov skrev «Tre søstre» i et Russland, og i en tid, som sto foran store omveltninger, betegnende i så måte er overklassens oppfatning av hva som er arbeid. Men det fascinerende ved Tsjekhovs skuespill er at selv om de er sterkt preget av den tiden de er skrevet i, angår de oss fremdeles. Ikke bare tar han vittig og treffende opp intellektuelle problemer som er like aktuelle i dag som den gangen, men vi kjenner oss igjen i menneskene han skildrer, for deres drømmer, deres uro, deres misnøye, deres lengsler og deres frykt utgjør den dag i dag også vår opplevelse av livet.
Konstantin Stanislavskij «metode» som forutsatte skuespillernes totale innlevelse i rollen hun eller han skulle spille, bidro i sin tid til Tsjekhovs anerkjennelse som dramatiker. Det sier nærmest seg selv at ved å involvere oss tilskuere i det som skjer på scenen, går Hanne Tømta også inn for en regi og en replikkinstruksjon som nesten skal få oss til å glemme at skuespillerne «spiller». Her er vi langt fra dagens stadige påminnelser om at vi ikke må glemme at dette er teater, ikke virkelighet.
Nationaltheatrets ensemble gjør en fantastisk og troverdig innsats. Trine Wiggen, Laila Goody og Mariann Hole er tre både like, men også ulike søstre, Bjørn Floberg den snakkesalige filosoferende og hjertevarme Versjinin, Håkon Ramstad en forelsket og småvittig Tusenbach, Erland Bakker den litt tragiske Andrej, og Per Frisch Masjas selvgode og overbærende ektemann. Espen Skjønberg er den gamle legen hvis tid snart er over, Marianne Stormoen en maktsyk utro hustru, Jan Gunnar Røise en litt plagsom eksentrisk Soljonyj, og Frøydis Armand den senile hushjelpen, den eneste som finner lykken til slutt. Alle må nevnes, for det er deres strålende innsats og overbevisende samspill som gjør «Tre søstre» til en sterk opplevelse uten dødpunkter.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen  lørdag 1. november 2014

Publisert: 04.11.14 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen20.11.14 10:39
Det er vel for sent nå. Beklager, men influensa pluss pc-problemer har vanskeliggjort tilværelsen. Jeg mener det var best å sette seg innerst til venstre for inngangen. var iallfall det vi fikk anbefalt!
Viktor09.11.14 03:06
Klassiske lenestoler og sofaer, høres komfortabelt ut, sammenlignet med klapp-stoler, som man er vant til som publikum på Bakscenen. Jeg skal se forestillingen om få dager. Og lurer på om du kan gi meg et tips om hvor jeg bør velge å sitte for å se skuespillerne mest mulig i ansiktet (altså forfra) ? Jeg har forstått det slik at publikum sitter i en ring rundt scenen. Er det riktig? Imøteser ditt svar!
Tre søstre

Tre søstre

Masja (Laila Goody), Irina (Mariann Hole) og Olga (Trine Wiggen)

Foto Gisle Bjørneby