Er barn kvinnens skjebne?

Nationaltheatret, Teatret på Torshov: «Ungen» Musikklab volum 3

Av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen
Etter et skuespill av Oskar Braaten
Bearbeidet av Bjarte Hjelmeland og Lars Jacobsen
Regi: Bjarte Hjelmeland
Scenografi og kostymedesign: Milja Salovaara
Musikalsk ansvarlig og arrangør: Simon Revholt
Med blant andre Kjersti Botn Sandal, Mari Maurstad, Lene Kristin Ellingsen

En hundreårgammel fortelling aktualiseres på scenen

For vel hundre år siden hadde «Ungen» urpremiere på Nationaltheatret. På Det Norske Teatret ble stykket seksti år senere med stor suksess omarbeidet til musikal med tekst av Harald Tusberg og musikk av Egil Monn-Iversen. Både «Ungen» og «Den store barnedåpen», Braatens andre stykke med handling fra fabrikkmiljøet på Sagene, spilles fremdeles, mens hans mange romaner som inngående skildrer de samme miljøene, anklages for å mangle politisk opprør og klassebevissthet, og er mer eller mindre blitt glemt.
Da Det Norske Teatret for 17 år siden satte opp igjen musikalsuksessen «Ungen», opplevde jeg en oppsetning som var teknisk briljant, men innholdsmessig ganske utdatert. Jeg var derfor spent før premieren på stykket som Torshovgjengens tredje musikklab. Men denne gangen oppleves problemstillingen i stykket som både aktuell og engasjerende.
«Ungen» er fortellingen om Milja som er så uheldig at hun faller hodestups for den drikkfeldige og karaktersvake Julius. Hun får et barn med ham, men han tar ikke ansvar, så Milja plasserer ungen hos Hønse-Lovisa, en varmhjertet og nestekjærlig kvinne som tar seg av barna til de ugifte fabrikkjentene slik at de kan fortsette å jobbe og tjene til livets opphold. Så kommer doktoren på Sagene på jakt etter en unge til et rikt og barnløst ektepar på vestkanten, og når Milja får tilbud om å gi fra seg sønnen, takker hun ja, til Hønse-Lovisas store skuffelse, for hun mener barn er det viktigste kvinnen har.

Dette temaet går som en rød tråd gjennom hele stykket, og får sin konklusjon i sluttscenen.
«Ungen» er på den ene siden et varmt forsvar for at kvinnen ikke skal stemples som syndig og mindreverdig fordi hun får barn uten å være gift, og kan her sees som forut for sin tid. Stykkets andre, og kanskje viktigste budskap, at barnet er kvinnens ansvar, og gir mening til livet hennes, er derimot stikk i strid med dagens likestillingspolitikk. I lys av vår samfunnsdebatt, virker det ganske reaksjonært, men samtidig bringer det tankene hen på kvinner i den tredje verden som ikke ser annen utvei enn å adoptere bort barna sine, kanskje også å bære fram barn mot betaling.
Det er oppsetningens sterke side at skuespillerne gjennom sin innlevelse i rollene makter å aktualisere en hundreårgammel fortelling: Kjersti Botn Sandals Milja kjemper en stadig kamp mellom kjærligheten til sønnen og til Julius, og fornuften som sier at hun skal avvise Julius en gang for alle, og gi bort barnet slik at det kan få en bedre framtid. Mari Maurstads usannsynlig elegante og vakre Hønse-Lovisa utstråler både myndighet og varme, Tone Danielsen overbeviser både som den kristne og bigotte Krestna, og som Julius’ ulykkelige mor, mens Lene Kristin Ellingsen er riktig usympatisk som den intrigante, selvgode og lettlivede Petrina. Julia Støp Husby og Hanne Skille Reitan skaper gode skikkelser av henholdsvis Sersjant-Petra og tæringssyke Olina.
For denne «Ungen» er kvinnenes stykke, og til og med Berhard Arnø må ta på seg dameklær når han ikke er lagleder Krestoffer, men framfører Gurina Negers vise om kjæresten Johannes.
Musikalsiden av denne «Ungen» er jeg mer i tvil om. Som vanlig gjør Simen Revholt og orkestret en fantastisk jobb, og klarer til dels å gjenskape stemningen fra en forgangen tid. Ensemblet er sterkt opptatt av å yte de mange sangnumrene musikalsk rettferdighet, og det kan være en årsak til at det iblant er ganske vrient å få med seg nyansene i sangtekstene. Her er Mari Maurstad et kjærkomment unntak.
Hovedinntrykket mitt er at regissør Bjarte Hjelmeland og ensemblet ennå ikke helt har maktet å få tekst og musikk til å smelte sammen til en helhet. Men etter hvert kan nok det komme.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 10, november 2014

Publisert: 11.11.14 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!