home

Slitsomme familieavsløringer

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Natten er dagens mor»

Av Lars Norén
Oversatt av Arne Lygre
Regi: Kjersti Horn
Scenografi og kostymedesign: Sven Haraldsson
Med Terje Strømdahl, Ellen Horn, Glenn André Kaada og Emil Johnsen
Nationaltheatret i samarbeid med Riksteatret

Glimrende skuespillerinnsatser til tross - i Kjersti Horns gjennomførte tolkning tar de uendelige familiekranglene altfor stor plass. 

Kjersti Horns gjennomførte oppsetning av Lars Noréns gjennombruddsdrama, «Natten er dagens mor» har begeistret samtlige kritikere, i seg selv en sjelden foreteelse. Det kjennes derfor ganske rart å skulle forsvare min forholdsvis negative opplevelse av den samme forestillingen.
I 1982 og 1983 skrev Lars Norén sine to kanskje mest kjente dramaer, «Natten er dagens mor» og «Kaos er granne med Gud», begge selvbiografiske skildringer av Noréns egne vanskelige oppvekstforhold. De to stykkene har ingen «handling» i ordets egentlige betydning: de nøyer seg med presist og realistisk å gjenfortelle voldsomme konfrontasjoner mellom en families fire medlemmer, alkoholikerfaren, den syke, og tafatte, moren, og de to sønnene deres.
«Natten er dagens mor» utspiller seg på 16–årsdagen til David (Emil Johnsen), den yngste av de to brødrene, Lars Noréns alter ego, og på mange måter dramaets viktigste person.
Allerede mens publikum inntar plassene, danser Emil Johnsen lystig rundt på scenen, mens han følges tett av en mann med kamera. Når lysene slukkes, fortsetter Emil Johnsen å danse rundt, og finner fram et bur med to små rotter, trekker ned buksa, og stikker penis inn i buret, en slags privat lek med rottene. Så går han bort til det store speilet, tar på seg leppestift, gjør kroppen sin så kvinnelig som mulig, blant annet ved å trekke penis inn mellom lårene, og vi skjønner at den unge mannen har homofile tendenser.
Davids storebror Georg (Glenn André Kaada) kommer ut på kjøkkenet for å lage seg frokost, og reagerer med avsky på brorens opptreden. Dermed er familiekrangelen i gang, og med noen ytterst få forsoningsscener skal den fortsette i to og en halv time: Det første kvarteret har Emil Johnsen disponert alene.
Stemningen blir ikke bedre når den nervøse alkoholsugne faren ((Terje Strømdahl) dukker opp og åpner brevet der han blir avkrevd tolv tusen kroner som han ikke fatter hvordan han skal få tak i. Det hjelper lite at moren, Elin, forsiktig forsøker seg på en slags fødselsdagsfeiring og overleverer gaver til David, alle er emosjonelt på bristepunktet, og det skal ingenting til før kranglene blusser opp på nytt.

Det er for så vidt dekning for en så ekstrem tolkning av Noréns tekst, han legger aldri skjul på konfliktene som ulmer under overflaten, man samtidig er første akt og åpningen av annen akt noe fredeligere enn de framstilles i Kjersti Horns regi: Hun har nemlig valgt å la hele forestillingen utspille seg i samme nærmest hysterisk rasende tempo. Norén på sin side prøver gjennom uendelig langdryge, hyperrealistiske dialoger og troverdige, presise personskildringer, å bygge opp til de påfølgende fysisk og psykisk voldsomme oppgjørene.
Horns tolkning er en krevende utfordring for skuespillerne som alle fire gjør en beundringsverdig innsats: Ellen Horn og Glenn André Kaada er dyktige som moren og den eldste sønnen, men Terje Strømdahl og Emil Johnsen er nok stykkets bærende krefter, blant annet fordi de har mer å spille på, Terje Strømdahl er glimrende som ulykkelige uhelbredelig alkoholiker, og Emil Johnsen gir en sterk og gjennomført tolkning av en problemfylt og nevrotisk ungdom: Hans rastløse og selvmotsigende David er en overbevisende forløper til Noréns alter ego Rick i «Kaos er granne med Gud» der Rick har helgepermisjon fra psykiatrisk avdeling, også dette et minne fra Noréns vanskelige ungdomstid. 

Scenografien er interessant og innovativ: Stedet der mesteparten av stykket foregår, et privatkjøkken i et lite hotell, står som et slags uferdig, overlesset og kaotisk rom der sprinkler utgjør veggene. Det er ikke gjort noe forsøk på å skjule at det er Nationaltheatrets mørke og nakne bakscene som omgir dette kjøkkenet, et grep som – i likhet med fotografen – understreker det teatrale elementet. Den stadig tilstedeværende kameramannen har en annen viktig oppgave: videoene hans projiseres over selve kjøkkenet og gir oss mulighet til å følge skuespillernes mimikk på nært hold. Dessuten får vi gjennom nye videoer følge med i de få scenene som ikke utspiller seg på kjøkkenet.

Ingen tvil: Dette er en gjennomtenkt, gjennomført, velspilt oppsetning. Men langt fra å berøre meg emosjonelt eller intellektuelt, ble to og en halv time med voldsomme krangler en temmelig forutsigbar og ensformig opplevelse. Noréns drama må ta mesteparten av skylden: Hvis den slags familieavsløringer representerte noe nytt og spennende tidlig på 1980-tallet, krever de i dag et større og mer mangslungent dramatisk perspektiv. Og Kjersti Horns vektlegging av de intense konfliktene gjennom stadig gjentakelse av de samme kranglene ble for meg slitsomt, uttværet, ja rett og slett litt kjedelig i sin ensformighet.

Publisert: 28.01.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (3):

Bente.29.04.15 23:53
Et stykke som med rovklo formidler det syke rollespillet som oppstår i en familie der en av foreldrene (eller begge) er alkoholikere. Familiemedlemmene låses fast i spillet, og ingen av dem klarer helt å bryte det. Det er hjerteskjærende å se hvordan alle familiemedlemmene unnlater å ta de mulighetene som åpner seg, for å bryte ut og vekk for godt. Isteden blir vi vitne til hvordan de fordeler rollene seg i mellom, gang på gang, for å dekke over, late som ingenting, feie ting under teppet for å illustrere en slags "normalitet" og det fungerer selvfølgelig bare som en pause i spillet og en oppstart til enda en sving i spiralen. Slik blir alle med på tilretteleggingen for videre misbruk. Alkoholisme er ingenting for amtører!
IdaLou Larsen02.02.15 11:05
Helt enig! Teksten passer bedre i mindre format, og dte var for så vidt det Kjersti Horn hadde prøvd på med scenografien. Rikitig hyggelig å lese at du også syntes det ble litt mye. 1984-versjonen fikk jeg dessverre ikke sett, skulle gjerne opplevd Maurstad som faren. Mne jeg må si at jeg syntes Terje Strømdahl gjorde en troverdig innsats!
Viktor29.01.15 15:32
Hei! Jeg så denne forestillingen på general-prøven, for et par uker siden. Jeg er enig med deg i din beskrivelse av at det ble litt for mye gjentagelser av kranglingen og konfliktene. Og derfor litt kjedelig i lengden. Jeg så, for øvrig, en annen versjon av denne forestillingen i 1984, på Nationaltheatrets Amfi-scene, med Toralv Maurstad som faren. Jeg likte faktisk den versjonen bedre. Mye på grunn av Toralv Maurstads fremragende rolle-tolkning. Men også fordi jeg synes denne forestillingen passer bedre i et lite format, på Amfi, enn i det store formatet på Hovedscenen.
Natten er dagens mor

Natten er dagens mor

Elin (Ellen Horn), Martin (Terje Strømdahl), David (Emil Johnsen) og Georg (Glenn André Kaada)

Foto Dag Jenssen

Natten er dagens mor

Natten er dagens mor

Martin (Terje Strømdahl), David (Emil Johnsen) og Elin (Ellen Horn)

Foto Dag Jenssen

Natten er dagens mor

Natten er dagens mor

Martin (Terje Strømdahl) og sønnen Georg (Glenn André Kaada)

Foto Dag Jenssen