Mord og musikk
Manus: Bob Fosse og Fred Ebb
Musikk: John Kander
Oversatt av Svein Selvig og Svein Sturla Hungnes
Regi: Svein Sturla Hungnes
Koreografi: Marianne Skovli Aamodt
Musikalsk ansvarlig: Petter S. Kragstad
Scenografi: Ola Bråten
Med Eli Stålhand, Hilde Louise Asbjørnsen, Dennis Storhøi, Sindre Postholm og mange flere
En gjennomført musical-oppsetning på høyt nivå, men litt mer cabaret enn teater.
I fjor åpnet «Guys and Dolls» vårsesongen på Oslo Nye Teater, i år er det «Chicago». Også i år ble musikalpremieren møtt med øredøvende klapping, jubelrop og stående applaus, og begeistringen ga seg like voldsomt uttrykk etter hvert eneste sangnummer – og de er det mange av. Det ser ut til at teatersjef Kim Bjarke har funnet veien til publikums hjerter.
All ære til ham for det. I likhet med «Guys and Dolls» er «Chicago» en gjennomført oppsetning, ikke minst takket være den enestående innsatsen til ni-mannsorkestret under ledelse av Petter S. Kragstad. Musikalsk er nemlig «Chicago» noe for seg selv, i det John Kander hentet inspirasjon fra mange forskjellige sjangre. Fra det fantastiske åpningsnummeret, «All that jazz», til sluttens «Honey Rag» er det mange musikkopplevelser å glede seg over.
Utgangspunktet for manusforfatterne Fred Ebb og Bob Fosse er teaterstykket «Chicago» som reporter Maurine Dallas Watkins skrev i 1926, etter å ha dekket rettssakene til to kvinner som hadde myrdet mennene sine, men ble frifunnet i retten, noe som visstnok var vanlig i Chicago den gangen. Alle hvite kvinner som mellom 1905 og 1918 sto tiltalt for å ha drept sine menn, totalt 35, ble frikjent. Stykket var en skarp satire over Chicagos rettsapparat, og av kvinnenes, men spesielt advokatenes, evne til å bruke pressen: de to drapskvinnene endte som skikkelige mediestjerner. Et interessant à propos til Riksteatrets «Komplottet» som ble anmeldt i avisen i går. Var det kanskje i USA, nærmere bestemt Chicago, at kjendiskulturen – eller ukulturen– en gang startet?
I programmet til forestillingen belyser flere veldokumenterte artikler «Chicago»s historiske bakgrunn, samtidig som de antyder interessante paralleller til vår egen tid. Regissør Svein Sturla Hungnes har valgt å nedtone dette mer seriøse aspektet, og, tydeligvis helt i tråd med tradisjonen, vektlagt musikalens lystige og underholdende sider.
De to drapskvinnene, nattklubbstjernen Velma (Eli Stålhand) og unge Roxie som drømmer om en kjendiskarriere (Hilde Louise Ambjørnsen), står for de fleste sangnumrene, omringet av et imponerende presist og samstemt danseensemble. Antakelig for å gjenskape 1920-årenes vektlegging av åpenlys erotikk, den gangen noe nytt og dristig, har koreograf Marianne Skovli Aamodt og regissør Svein Sturla Hungnes lagt stor vekt på at både Velma og Roxie skal spille uhemmet på sex når de synger og danser, et grep som iblant er så overtydelig at det nærmest blir litt parodisk, og dermed virker mot sin hensikt. For øvrig forsvarer begge skuespillerne sine karakterer med intensitet og innlevelse, men Svein Sturla Hungnes burde kanskje ha vært noe mindre opptatt av å presentere vellykte cabaret-nummere, og i stedet satset noe mer på å bruke sangtekstene, og dialogene, til å tilføre de to karakterene en viss psykologisk troverdighet.
Gjennom sin glimrende utlevering av en kynisk og korrupt advokat tilfører Dennis Storhøi «Chicago» litt av den samfunnssatiren oppsetningen ellers mangler, og synge kan han også! Et annet høydepunkt var for meg låten «Cellofan», ypperlig framført av Sindre Postholm, Roxies naive og lettlurte ektemann.
Jeg deler ikke helt premierepublikummets elleville begeistring, og synes nok at musikalen mangler den dramatiske helheten som ville gjort den, ikke bare til en artig cabaret, men til skikkelig teater. På den andre siden er «Chicago» utvilsomt en gjennomført oppsetning på høyt profesjonelt nivå. Blir den også en publikumsuksess? Det skal bli spennende å se.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 24. januar 2015
Publisert: 28.01.15 av IdaLou Larsen
Din kommentar:
Chicago
Roxy (Hilde Louise Asbjørnsen)
Foto L-P Lorentz