Parallelle verdener

Nationaltheatret, Malersalen: «Konstellasjoner»

Av Nick Payne
Oversatt av Ole Johan Skjelbred
Regi: Peer Perez Øian
Scenografi: Ida Ekblad
Komponist: Gaute Tønder
Med Ågot Sendstad og Erland Bakker

Utfordrende og innovativt om kjærlighetens skjebne i parallelle verdener

«La oss si at vårt univers er det eneste som finnes. Det er bare én eneste meg og én eneste deg,» sier stykkets Marianne, som er kvantekosmologiforsker, til birøkter Roland. «Hvis det var sant, ville det bare finnes ett valg. Men hvis alle mulige fremtider finnes, så må avgjørelsene vi tar og ikke tar bestemme hvilke av de mulige fremtidene vi faktisk opplever.»
Denne vitenskapelige hypotesen er utgangspunktet for «Konstellasjoner», et artig og ambisiøst prosjekt der den unge britiske dramatikeren Nick Payne leker med teorien om at det finnes uendelig mange parallelle univers, en tanke han utvilsomt er fortrolig med: som dramatiker står det ham jo fritt å dikte opp en rekke ulike skjebner for sine personer. Vanligvis ender dramatikeren med å velge en kurs og holde seg til den, men i «Konstellasjoner» tar Nick Payne konsekvensen av at han er sine personers allmektige skaper, og gir dem en rekke ulike livsløp, avhengig av hvilke valg han bestemmer at de skal ta.
Marianne og Roland møtes for første gang på en grillfest der Marianne prøver å innlede en flørt med Roland. I tre av universene avviser han henne, enten fordi han allerede er i et forhold, nettopp er ferdig med et langvarig forhold, eller faktisk er gift. Dermed tar bekjentskapet slutt. Men det finnes et fjerde univers, og der blir han med henne hjem. Dermed ikke nødvendigvis sagt at de umiddelbart finner hverandre: i noen av universene sine kommer Marianne fram til at hun ikke vil tilbringe natten med ham. I andre går det bedre.
Skjebnen, i dette tilfellet Nick Payne, har nemlig bestemt at de to hører sammen, stykkets hovedtema er jo kjærlighetens og samlivets mange variasjoner. Vi følger Marianne og Roland gjennom så vel ekstatiske øyeblikk som misforståelser, utroskap og krangler, og i stykkets siste del legger sykdom og død seg som en trussel over forholdet. I ett univers er Mariannes svulst godartet, i et annet er hennes dager talte, i ett tredje overveier hun aktiv dødshjelp.
Selve den dramatiske formen er meget spesiell: gjennom hele stykket spilles nesten nøyaktig de samme scenene om og om igjen. Det tok meg en stund å skjønne hvor dramatikeren ville hen, og jeg fant det ganske ensformig da åpningsscenen ble gjentatt for fjerde gang. Men litt etter litt åpnet Nick Paynes ulike universer seg, og den underfundige dialogen ble spennende: de samme replikkene sies om og om igjen, men samtidig er det ørsmå variasjoner så vel i måten de blir sagt på, som i kroppsspråk og mimikk. Dermed blir både Marianne og Roland forskjellige personligheter, avhengig av universet der de befinner seg.
«Konstellasjoner» stiller store krav til stykkets to skuespillere, alt står og faller med deres evne til å gjøre Marianne og Roland til levende og troverdige mennesker. Bare det å beherske så mange nesten likelydende, men tross alt litt forskjellige replikker, må være litt av en utfordring! Samspillet mellom Ågot Sendstads Marianne og Erland Bakkers Roland er mesterlig og nyansert. Ett eksempel: til og med når Roland for fjerde gang frir til Marianne, og, med minimale variasjoner, gjentar sin lille tale om bienes liv, forteller Ågot Sendstads blikk og kroppsspråk akkurat hvordan hun opplever det Erlend Bakker sier. Og vi forstår henne.
Ida Ekblads originale scenografi skaper enda et univers på scenen, og understreker stykkets litt fantastiske og urealistiske verdensbilde. Peer Perez Øians innsiktsfulle regi og replikkinstruksjon sammen med Ingeborg S. Oleruds spennende og skiftende lysdesign, og Gaute Tønders stemningsskapende musikk, bidrar til at «Konstellasjoner» er innovativ og utfordrende scenekunst.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 2. februar 2015

Publisert: 04.02.15 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (5):

IdaLou Larsen	20.02.15 13:28
Tusen takk for interessante og velfunderte kommentarer! Det er alltid morsomt å få bekreftet hvor ulikt man opplever forestillinger. Du er tydeligvis blitt begeistret for "Revisoren" som skuffet meg! Men vi er enige om "Ole Ivars- musikalen". Har ikke sett den på National, men ble veldig betatt av den på Torshov, og godt å høre at den har tålt overgangen til stor scene. Jeg opplevde vel heller ikke "Konstellasjoner" som en skjellsettende teateropplevelse, men som annerledes og utfordrende, da jeg først hadde kommet meg over den noe treige starten!
Viktor	20.02.15 06:03
Etter å ha sett ny-premieren på "Ole Ivars Musicalen" på Nationaltheatret tirsdag, inklusive en konsert med Ole Ivars "live" i publikums-restauranten etterpå, og deretter Revisoren onsdag, opplevde jeg nok, hvis jeg skal være ærlig, "Konstellasjoner", som en "nedtur". Jeg opplevde forestillingen som litt kjedelig, blant annet på grunn av alle gjentagelsene. Mye forkjølelse, inklusive en del hosting og harking blant publikum, ødela nok også litt av denne teater-opplevelsen for min del. Dog skal det sies at når man nylig har sett to så flotte forestillinger som "Ole Ivars Musicalen" og "Revisoren", er jeg godt fornøyd med ukens teater-opplevelser. Når det gjelder "Revisoren" vil jeg gjerne få fremheve Anders Mordal i rollen som "borgermesteren". Det var en mesterlig komisk rolle-tolkning, synes jeg. Øvrige skuespillere leverte også meget gode prestasjoner. Men enkelte av de kvinnelige skuespillerne, som er betydelige skuespillere ved Nationaltheatret, hadde lite å spille på, i små eller tilnærmet statist-roller. Det var jo litt skuffende. Når det er sagt: Begge forestillinger kan anbefales på det varmeste. For øvrig: Det er lenge siden jeg har opplevd en så morsom, varm, rørende og musikalsk forestilling som Ole Ivars Musicalen på noen av hovedstadens teater-scener. (har også sett den på Torshov Teateret) Musikk-lab. prosjektet på Torshov Teateret vil jeg, for øvrig, fremheve som et av høydepunktene i min relativt lange "karriere" som teater-publikum. Musikal-versjonen av "Ungen", som også inngår i prosjektet, i det lille formatet på Torshov, var også et "høydepunkt", for meg.
IdaLou Larsen	06.02.15 15:05
Håper du, Viktor, forteller hva du synes hvis du ser den? Og morsomt om andre også sier sin mening!
IdaLou Larsen	05.02.15 00:02
Nei, det beklager jeg! Det er en morsom tankevekkende forestilling som vil kunne glede mange - og få dem til å spekulere litt!
Viktor	04.02.15 22:45
Når jeg leser din anmeldelse ovenfor, inklusive din beskrivelse av forestillingen som "utfordrende scenekunst", får jeg inntrykk av at denne forestillingen er "vanskelig tilgjengelig." Er det riktig?