home

Standup tragedie

Oslo Nye Teater, Centralteatret: PietÓ

Regi: Kim Bjarke
Scenografi: Even Børsum
Kostymer: Lise Fjeld
Med Linn Skåber

«Pietà»  – vittig og utlevende standup–humor med en stadig mer tragisk undertone.

Et hotellrom med dobbeltseng. Det er strødd klær utover gulvet der det også ligger noe tomflasker. Kvinnen i sengen, Marie, våkner opp i en gedigen bakrus. Langsomt klarer hun å karre seg på beina, forsvinner ut på toalettet, og kommer skjelvende og ustø inn igjen. Med ett ser hun at det ligger en yngre mann i sengen. Først skjønner hun ingenting, og tror hun i fylla har gått inn på feil rom og lagt seg. Men så gjenkjenner hun klærne sine, ser de tomme vinflaskene på gulvet, og skjønner at hun og den fremmede mannen har tilbrakt natten sammen.

Kanskje i håp om å gjenoppta kontakten med ham, skjenker hun mer vin fra minibaren, og prater i vei, om den krevende, ansvarsfulle jobben sin, om mannen hun er gift med, om datteren. Mannen i sengen svarer ikke, bare sover videre. Til slutt prøver hun å riste ham våken. Uten hell, og det går opp for henne at han er død.
Først reagerer hun helt normalt, og ringer resepsjonen. Men det er for tidlig på morgenen, ingen svarer, og fortvilet og rystet fortsetter hun å fortelle mannen om seg selv, mens hun tømmer det ene glasset etter det andre. Snart slår bildet av den vellykte karrierekvinnen sprekker, og den vittige standup–humoren som preger starten av stykket, får en stadig mer tragisk undertone. Marie står på sammenbruddets rand: Ektemannen har funnet en annen, hun har fått sparken fra jobben, hun har et mer eller mindre planlagt selvmordsforsøk bak seg, og alkoholen er hennes eneste trøst.
Slik Astrid Saalbach skildrer henne, er hun intet offer: Hun er totalt selvopptatt, en notorisk lystløgner som bedrar seg selv og andre i et patetisk forsøk på å framstå som det fantastiske mennesket hun så gjerne vil være. Men etter hvert som hun blir mer og mer beruset, ser alkoholen ut til å drukne livsløgnen hennes. Likevel nekter hun å se virkeligheten, og snart begynner hun nesten å tro at den døde mannen i sengen er hennes livs kjærlighet. Og den lange samtalen der hun naturligvis aldri får svar, ender med at hun, som jomfru Maria i renessansekunstens Pietà –framstillinger, sitter sørgende med den døde mannen i armene – kanskje en endelig forsoning med skjebnen…
Det skal noe til å holde scenen alene i nærmere halvannen time, men Linn Skåber gjør en strålende innsats, ikke minst fordi hennes gjennomførte selvutlevering gir den tragiske fortellingen en treffsikker vittig dimensjon. Kroppsspråk og mimikk virkeliggjør den mytomane skadeskutte Marie, og med suveren lydhørhet evner Skåber å gi uttrykk til tekstens mange muligheter. Rollen gir henne også mulighet til fullt ut å utnytte sitt komiske talent som standup-artist, samtidig som hun, slik hun også gjorde i «Scener fra et ekteskap» framstår som en skuespiller av rang. Hun bærer stykket med glans.
Astrid Saalbach har valgt å se hele «Pietà» fra Maries vinkel, en naturlig konsekvens av at stykket er en monolog, selv om Marie hele tiden henvender seg til liket i sengen. Problemet med monologen som sjanger, er at det er vanskelig å gi den dramatisk framgang. Langt på vei strekker innlevelsen til, men ikke helt. Men Astrid Saalbachs tekst er ytterst velskrevet, og gir et overbevisende portrett av en selvopptatt og mytoman livsløgner som går en selvdestruktiv undergang i møte.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 7. februar 2015

Publisert: 09.02.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene mň fylles ut!
Pietà

Pietà

Linn Skåber

Foto Fredrik Arff