En dyster «Mor Courage»
Av Bertolt Brecht
Omsetjing: Arnljot Eggen
Komponist: Morten Bergeton Iversen
Regissør: Lars-Ole Walburg
Scenograf: Robert Schweer
Kostymedesignar: Nina Gundlach
Med Ane Dahl Torp, Therese Slob, Eivin Nilsen Salthe og flere
: I Lars-Ole Walburg regi er krigen hele tiden tilstede på scenen
Det er en dyster verden sersjanten (Eivind Nilsen Salthe, for anledning iført Hitlerbart og hakekors), og ververen (Kaia Varjord) fører oss inn i gjennom en tilsynelatende improvisert åpningsscene. Den er ikke en del av stykket, men fungerer som brechtiansk påminnelse om at det vi nå skal se er teater.
Så mørklegges den nakne scenen der det eneste blikkfanget er et enormt nett med blikkbokser som henger ned fra taket. Inn fra høyre kommer en nedslitt hvit- og rødmalt tilhenger, og på en høy plattform står det tremannsterke orkestret som med dissonerende Black Metal–låter understreker stykkets depressive budskap.
Brecht skrev «Mor Courage og barna hennar» i 1939, og for ham var det viktig å få fram at Mor Courage ikke er et uskyldig krigsoffer, slik hun iblant er blitt oppfattet, men en kynisk kvinne som er avhengig av krigen for å overleve. Hun unnskylder seg med at alt hun gjør, gjør hun for sine tre barn. Men historien viser at hun svikter dem når de virkelig trenger henne, og når stykket slutter, har krigen drept alle tre.
«Mor Courage» utspiller seg under 30 års krigen (1618–1648), som regnes for en av historiens mest ødeleggende. Handlingen starter i 1624 og slutter i 1636, og gjennom disse tolv årene følger vi Mor Courage som lever av å selge brennevin, mat og mye annet til soldatene i felten, og gjør alt hun makter og evner for å tjene gode penger på krigen.
For Brecht er tydeligvis krig en slags avart av kapitalismen, og altfor mange utnytter den for det den er verdt, når de da ikke lar seg fascinere av den slik som Eilif, eldste sønnen til Mor Courage, som higer etter å bli soldat. Temaet i «Mor Courage» dessverre like aktuelt i vår urolige tid, og det legger også Lars-Ole Walburg hovedvekten på i sin tolkning av stykket.
Jeg har allerede nevnt hvordan den dystre, mørke scenen og den voldsomme Black Metal-musikken skaper en dyster og morbid stemning. Det gjør også den den rått ekspressive spillestilen, og den grovkornede burleske humoren som får personene til å virke ganske endimensjonale. Ingen tvil om at krigen hele tiden er tilstede på scenen.
Stykket har ingen «handling» i ordets klassiske betydning, Brecht skildrer en rekke løsrevne episoder i livet til Mor Courage, som bare har det til felles at de sentrert om hennes tre barn og deres triste skjebne. Kanskje for å konsentrere oppmerksomheten om Krigen som fenomen, har Walburg valgt å korte ned på stykket, og forestillingen tar ikke mer enn to timer uten pause. På en måte er det en fordel å slippe den illusjonsbrytende pausen, men Wallburgs nedprioritering av Brechts tekst gjør det dessverre vanskeligere å følge med stykkets mange begivenheter.
Lettere blir det ikke av at skuespillerne altfor ofte er instruert til å skrike ut replikkene med en slik stemmekraft at de blir vanskelige å oppfatte – hvilket regissøren kanskje ikke merker, ettersom norsk ikke er hans språk, og han selv kan teksten ut og inn. Men det er en svakhet ved oppsetningen. Therese Slob er et funn som den stumme Kattrin, og Ane Dahl Torp er en gjennomført Mor Courage, men uten det sceniske nærværet som vanligvis utmerker hennes tolkninger. Hun er den eneste som bare har én rolle, de seks andre fremstiller til sammen en og tyve ulike personer, og kommer godt fra det, selv om det forvirrer at Joachim Rafaelsen både spiller sønnen Eilif og en helt annen soldat.
Stykkets mange sanger er egentlig tonesatt av Paul Dessau, men er her overtatt av Black Metal-musikerne. Vi kan følge de fleste tekstene på skjerm, og det funker på sett og vis, men de nye tonene gir dem en annen valør, og musikkvalget er et avgjørende brudd med Brechts opprinnelige stykke.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 16. februar 2015
Publisert: 18.02.15 av IdaLou Larsen
Din kommentar:
Kommentarer (6):
| IdaLou Larsen | 12.05.15 11:30 |
| Men hva mener du, Oddgeir Thune? | |
| Oddgeir thune | 11.05.15 20:18 |
| Noen synes denne oppsetning er bra andre synes den er støyende, ufølsom, slitsom ja nesten bent frem terroriserende, i en forestilling der menneske kun er ute etter profitt... Ikke ulikt forfatterens syn på krig | |
| IdaLou Larsen | 16.03.15 10:28 |
| Tusen takk for at du deler din opplevelse av "Mor Courage" med oss! Jeg tror nok at vi i bunn og grunn er ganske enige, jeg syntes også det var en temmelig mislykket Brecht-tolkning. Interessant at den heller ikke trekker mange publikummere, det tyder på at munn-til-munn metoden funker. | |
| Marit L. Berntsen | 14.03.15 22:16 |
| Nå har jeg sett Mor Courage. Det er mye i dette stykket jeg ikke forbinder med Brecht. Det har blitt et støyende stykke, hvor det var nesten umulig å få med seg teksten enda vi satt langt framme i salen. Stykket tar deg hverken med inn i krigens grusomhet eller krigsprofitørenes kynisme. Det meste forblir utvendig og lar deg sitte igjen ganske tom og uten følelser for det som skjer på scenen. Første del var direkte kjedelig og fremsto mest som en rockekonsert med svart metall musikk. Andre del fungerte bedre i så måte. Jeg klarte ikke å se at noen av skuespillerne fremhevet seg foran andre. Ane Dahl Torp har jeg da også sett mye bedre enn dette. Her må nok regissøren ta det meste av skylden for at denne oppsetningen ble som det ble. Det viktige budskapet druknet rett og slett i svartmetall. Dessverre tror jeg denne omsetningen ikke blir noen suksess for DNT. Allerede i dag var det tynt i salen og mange "mugne" kommentarer på vei ut etter forestillingen. Laber applaus og halvtom sal påvirker selvfølgelig også skuespillerne. | |
| IdaLou Larsen | 05.03.15 16:26 |
| Der er vi nok ganske enige! | |
| Viktor | 04.03.15 03:48 |
| Denne forestillingen anbefales ikke av meg. Den kan best oppsummeres med følgende 3 ord: Slitsom - Dyster - Kjedelig Hvis jeg skal si noe positivt om denne forestillingen, må det være Eivin Nilsen Salthes fremstilling av Hitler-figuren innledningsvis i forestillingen. Ellers likte jeg Kaia Varjords fremstilling av den rødhårede jenta. Men disse korte komiske innslagene endrer ikke min hovedoppfatning av forestillingen, som beskrevet ovenfor. Overnevnte skuespillere har jeg ikke sett så mye på scenen tidligere. Men de viser, i korte glimt, i denne forestillingen, at de har et talent for komedie-faget. For øvrig er komedier, i det store og hele, mangelvare på Det Norske Teatret, synes jeg. Hvorfor? | |