home

Reise ved livets slutt

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Morgon og kveld»

Av Jon Fosse
Omarbeiding og regi: Hildegunn Riise
Komponist og musiker: Benedicte Maurseth
Scenografi: Åse Ljones
Scenografi, kostyme og lysdesign: Ingrid Tønder
Forteljar: Anne Marit Jacobsen

«Morgon og kveld» er en sjeldent gripende og total teateropplevelse

Omarbeidet av regissør Hildegunn Riise og fortalt av Anne Marit Jacobsen, er Jon Fosses roman fra 2000, «Morgon og kveld», blitt en forestilling som har gitt meg en større total teateropplevelse enn flere av stykkene Fosse har skrevet for scenen.

I «Morgon og kveld» følger vi Johannes gjennom to avgjørende faser: morgenen, det vil si livets begynnelse, fødselen, og kvelden, livets slutt, døden. Først er det faren til Johannes, Olai, som forteller om hvordan «Marta, kjærasten hans, kona hans» med hjelp av gamle jordmor Anna føder gutten som skal kalles Johannes, etter Olais far, og bli fisker som han var.
Så skifter fortellerperspektivet: Nå er det Johannes selv, en gammel enkemann, som skildrer det det han tror er en helt vanlig dag, men som viser seg å være begynnelsen på den lange reisen inn i dødens rike. Og akkurat den dagen treffer han igjen vennen Petter og hustruen Erna, de to menneskene som en gang betydde mye for ham, men som for lengst har forlatt denne verdenen – et tydelig pek på at dagen langt fra er en vanlig dag. Som en slags epilog, en bekreftelse på at livet går sin vante gang, tar Johannes’ yngste datter Signe opp fortellingen og vi følger hennes avskjed med faren.
«Morgon og kveld» er med andre ord en enkel fortelling om fødsel og død, og en av grunnene til jeg opplevde den som spesielt og skjellsettende teater, er nettopp at den først og fremst retter søkelyset mot to begivenheter som jo er livets dramatiske høydepunkter, men som vi mennesker knapt er oss bevisste når de skjer.

Anne Marit Jacobsen rett og slett bare gjenforteller Jon Fosses tekst: et dristig og spennende grep som minner om at nettopp den enkle fortellingen er den aller eldste teaterformen. Hun «spiller» ikke de ulike personene, hun gestalter dem: gjennom stemmebruk, kroppsspråk og ikke minst med stadig skiftende mimikk lever hun seg inn i deres tanker og følelser. Og gjennom en rekke nykomponerte, mangetydige og suggestive slåtter på hardingfele både følger og utdyper felespiller Benedicte Maurseth fortellingen. Til sammen er det to meget sterke tolkninger.
Hjemmet til Johannes er et bord og en stol i sentrum av scenen, og på bordet ser vi det Johannes stadig kjenner suget etter – en kopp kaffe og en rullings. Men Johannes er på stadig vandring gjennom Åse Ljones gylne og lette sceneforheng: til uthuset for å se på sykkelen, til båten og fiskeplassen, ja til og med inn til byen. Og Ingrid Tønders megetsigende lysdesign forklarer og understreker de skiftende stemningene i teksten.
Anne Marit Jacobsens helt spesielle utstråling framhever det særegne ved Fosses uttrykk, hans evne til å belyse verden på en ny måte gjennom helt hverdagslige ord og vendinger, som når Olai like etter at Johannes er født, tenker at «der inne i magen hennar Marta har han fått både fingrar, tær og auge og hjerne, og kanskje han fått seg litt hår,/ òg no skal han så… komme ut i denne kalde verd og så skal han vere åleine der, skild frå Marta, skild frå alle andre,/ han skal vere der åleine alltid åleine/ og så skal han/når alt er omme, når hans tid er kommen/løysast opp og bli til inkje og gå attende til der han kjem i frå».
Det er ytterst sjelden jeg blir så betatt og grepet av en forestilling som jeg ble det av «Morgon og kveld»s enkle fabel om ferden gjennom livet. En sterk og rystende opplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 20. mars 2015

Publisert: 24.03.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!