home

Kjærlighet i kapitalismens tid

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Skylight»

Av David Hare
Oversettelse og regi: Kjetil Bang-Hansen
Scenografi: Even Børsum
Kostymedesign: Ingrid Nylander
Med Lasse Lindtner, Marte Engebrigtsen og Thomas Ottersen

Samfunnsdebatten i «Skylight» er mer relevant enn kjærlighetshistorien.

David Hares «Skylight» hadde urpremiere i 1995 da England fremdeles opplevde etterdønningene av Margaret Thatchers regime. Og nettopp sosiale ulikheter er ett sentralt tema i «Skylight», fortellingen om den store, men umulige kjærligheten mellom en kapitalistisk gründer og en ung kvinne som har gitt avkall på en briljant akademisk karriere, og valgt å bli lærer for underprivilegerte barn i innvandrerstrøket Eastham i London.
I formen er «Skylight» et kammerspill: en litt over to timer lang samtale mellom kapitalisten Tom og lærerinne Kyra. Samtalen – og forestillingen – tar en pause når de to et øyeblikk finner tilbake til hverandre og forsvinner inn på soveværelset, og det hele avsluttes med et definitivt brudd mellom ham og henne. De elsker hverandre fremdeles, mener forfatteren, men kløften mellom dem er blitt uoverstigelig dyp.
Britiske kritikere hadde fryktet at stykkets problemstilling var foreldet, men opplevde «Skylight» som mer aktuelt enn noensinne da en ny oppsetning i fjor sommer hadde premiere på en av Londons store scener. Også her, i «verdens beste land å leve i», øker de sosiale forskjellene, og flere ganger treffer replikkvekslingen blink som når Kyra slår fast at dagens kapitalister ikke lenger kaller det de gjør «å tjene penger. Nå heter det verdiskapning».
Kyras far var advokat, mens Tom «kommer fra dønn enkle mennesker», og har arbeidet seg opp til å bli en rik restaurant-eier. De to blir kjent da Kyra tilfeldig får jobb som servitør hos ham, de faller for hverandre, og i seks år har de ett tett erotisk forhold, samtidig som Kyra også dyrker et nært vennskap med Toms kone, Alice. Så en dag oppdager Alice forholdet, og Kyra bryter alle bånd med familien. Når stykket begynner, er det gått tre år siden bruddet, Alice er død av kreft, men først nå forsøker Tom å gjenoppta kontakten med sin elskede Kyra.
David Hare skildrer kjærligheten mellom Tom og Kyra som den mytiske store, men umulige Kjærligheten. Til og med når Kyra gjør det definitivt slutt med Tom, sier hun «jeg elsker deg fortsatt», og Hare gir henne ganske forskrudde tanker om Kjærligheten, som når hun slå fast at hvis man, som henne, har en elsker «man ikke kan avsløre […] så er det for meg kjærlighet på det aller reneste».  Ingen tvil om at hun er det viktigste i livet for Tom, men han mener ganske fornuftig «at det beste er å elske noen av hele sitt hjerte. Helt åpenlyst. De to». Kjærlighetshistorien er selve bærebjelken i «Skylight», og slik jeg ser det, er den også stykkets svakhet.

David Hare gir en nyansert og gjennomført skildring av kapitalisten Tom, en mann med en del reaksjonære fordommer, men som likevel ikke bare er villig til å lytte til sin motstander, men også til iblant å gi henne rett. I mine øyne er derimot ikke David Hare en like god kvinnepsykolog: Hans Kyra kan ha mye rett i sin samfunnsargumentasjon, men det er vanskelig å tro henne når hun på den ene siden «ofrer seg» for underprivilegerte halvkriminelle barn, men på den andre overhodet ikke engasjerer seg i samfunnet hun lever i, hun leser for eksempel verken aviser eller ser på TV, og har nærmest holdt opp å leve på grunn av den umulige kjærligheten. Ingen overbevisende karakter.
Det er nok en av grunnene til Marte Engebrigtsen har problemer med å få henne til å framstå som en levende og troverdig kvinne. Hun har sjarm og ynde, men jeg savner spenning og nærhet i hennes samspill med Lasse Lindtners glimrende Tom. Jeg kan tro på at hun er intellektuelt helt uenig med ham, men ikke på at hun elsker ham.
Stykkets dramatiske oppbygging har også en del svakheter: Verken åpnings- eller sluttscenen der Toms sønn uventet dukker opp, er spesielt sannsynlige, og i Kjetil Bang–Hansens regi går samtalene mellom Kyra og Tom iblant litt på tomgang. Mon tro om ikke Amfiscenen hadde vært en bedre ramme både for Bang-Hansens regigrep og for Marte Ingebrigtsens tolkning.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 21. mars 2015

Publisert: 24.03.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (11):

IdaLou Larsen28.05.15 15:17
Hyggelig at vi er enige. Og den ser ikke ut til å ha vakt stor begeistring for det ser ikke ut til at den spilles lenger.
Viktor26.05.15 04:45
Jeg så "Skylight" i forrige uke. Min kommentar er at jeg stort sett er enig med deg i din beskrivelse av denne forestillingen. Jeg synes forestillingen er en smule "blodfattig", eller litt kjedelig, om du vil. Du har rett i at det er vanskelig å tro på den store kjærligheten mellom disse to, slik de fremstilles. Samfunnsdebatten derimot, er skildret på en mye mer troverdig måte. Jeg likte ikke denne forestillingen så godt, og gir deg rett i at den muligens ville ha fremstått bedre i det lille formatet på Amfiscenen.
IdaLou Larsen30.04.15 12:14
Tusen takk for interessant innlegg, beklager at jeg svarer så sent, men nettsiden min er sånn at jeg ikke får beskjed om at det er kommet et innlegg, jeg må gå inn og sjekke, og ettersom du omtrent er den eneste som skriver her, er det ikke alltid jeg er inne hver dag. Jeg er helt enig med det du skriver om tidligere tiders skuespillere. De var fantastiske, og skuespillerne har alltid vært den store styrken i norsk teater. Den gangen var, slik jeg så det, regissørene svært lite nytenkende og originale, de er blitt bedre, men nå er de ofte litt for egosentrerte, og mer opptatt av å vise seg fram enn av å tjene teksten. Men det finnes heldigvis spennende unntak som jeg følger med stor interesse, Sigrid Strøm Reibo er ett av dem. Ja, jeg er glad for at jeg fremdeles kan holde det gående, og håper jeg slipper å måtte gi meg med det første!
Viktor28.04.15 13:51
Jeg synes denne dialogen er meget interessant, og disse hjemmesidene er, på det nærmeste, uunværlige for en ivrig teater-interessert. Som du sikkert forstår, har jeg sett, og ser, mye teater. Har vært en trofast teater-gjenger siden medio 70-tallet. Det er også interessant å sammenligne da-tidens teater med dagens. Og dagens skuespillere med da-tidens. Så vil det selvsagt også være interessant å kunne lese dine betraktninger og synspunkter, i så måte, med mulighet til å trekke noen paralleller. Jeg glemmer aldri skuespillere som Per Aabel, Henki Kolstad, Espen Skjønberg, Lars Andreas Larssen og Wenche Foss m.flere. Fantastiske skuespillere, som også representerte mye GLEDE og HUMOR innenfor teateret. Jeg skulle ønske at Nationaltheatret kunne sette opp noen forestillinger med noen av de pensjonerte skuespiller-veteranene som fortsatt lever. For øvrig, leste jeg om deg på en annen nettside, i anledning Olav Dalgaard-prisen, som du mottok i 2012, for alle dine teater-kritikker gjennom en årrekke. Det var interessant lesning! Så må jeg innrømme at jeg er imponert over at du fortsatt holder det gående! Jeg har inntrykk av at du fortsatt ser, og anmelder, det meste av det som presenteres innenfor norsk teater-verden. Det er flott!
IdaLou Larsen28.04.15 11:48
Helt enig med deg hva "Chicago" angår - den forrige var langt bedre. Har ennå ikke sett "Fugletribunalet" men har tenkt å gjøre det, og skrive om den for idalou.no. Gleder meg til å høre, dvs. lese, hva du kommer til å mene! Og tusen takk for denne dialogen - den gir meg en glad følelse at det ikke er bortkastet å drive hjemmeside!
Viktor26.04.15 23:24
Takk for svar! Om du har mulighet til å legge ut dine anmeldelser senest 2 eller 3 dager etter premiere, er det flott! For øvrig synes jeg at dine anmeldelser ofte samsvarer med mine egne inntrykk, etter at jeg har sett forestillingene. For eksempel, var jeg litt skuffet etter å ha sett "Chicago" på Oslo Nye Teater. Jeg hadde forventet mye mer av den forestillingen! Jeg likte bedre versjonen de hadde av samme forestilling på begynnelsen av 2000-tallet. Så er jeg spent på hvilket inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha sett "Fugletribunalet" på Det Norske Teatret. (skal se den ultimo mai måned) Annette skrev at hun ikke likte den forestillingen spesielt godt. Mens jeg registrerte at Lillian Bikset fra Dagbladet, hadde en kommentar på ditt nett-sted, under en annen av dine anmeldelser, hvor hun presiserer at denne forestillingen er av de mest vellykkede hun har sett denne teater-sesongen. Jeg kommer tilbake med en kommentar etter at jeg har sett den forestillingen.
IdaLou Larsen26.04.15 18:52
Jeg skjønner at du liker å få anmeldelsene kort tid etter premieren. Samtidig må jeg si at jeg er sjeleglad for at jeg alltid. før i Nationen, nå i Klassekampen, har anledning til å vente til dagen etter med å skrive. Det gir meg tid til å tenke, og det er viktig. Men skal legge ut min anmeldelse av "Grevlingens time" i dag, jeg venter alltid til dagen etter at anmeldelsen har stått på trykk med å legge den ut!
Viktor26.04.15 13:11
Jeg vil gjerne få presisere at min kommentar nedenfor ikke må oppfattes som noen kritikk av deg. Det var snarere ment som en generell betraktning og en bønn fra min side om at teater-anmeldelsene blir publisert snarest mulig etter premieren. Jeg tror neppe at jeg er den eneste som foretrekker å lese anmeldelser før jeg bestiller billett til en forestilling. Og så prøver jeg å formulere at jeg synes det er fint at din nett-side eksisterer, også fordi man har mulighet til å lese "gamle" anmeldelser av forestillinger som blir satt opp igjen, etter først å ha blitt tatt av plakaten.
Viktor24.04.15 13:35
Det var hyggelig å høre at de anmeldelsene jeg etterlyser, blir lagt ut i dag. Jeg venter i spenning på disse! For øvrig er jeg ofte inne på dine nettsider for å sjekke om det er noe nytt og interessant å lese. Og det er det jo ofte. Således er jeg takknemlig for at dine anmeldelser er tilgjengelig på nettet, også for å ha mulighet til å lese tidligere anmeldelser av forestillinger som blir satt opp igjen, etter først å ha blitt tatt av plakaten. Jeg synes det er greit å lese igjennom diverse anmeldelser, herunder også dine, før jeg går og ser en forestilling. Når det gjelder anmeldelser, er det å foretrekke at disse publiseres kortest mulig tid etter premiere, hvis mulig. Til enkelte forestillinger, spesielt på de små scenene, kan det jo være et poeng å bestille billett tidlig, for å kunne reservere gode plasser i salen. Når det gjelder "ferske" anmeldelser, synes jeg det blir færre og færre av disse. I så måte vil jeg rose VG som ofte publiserer sine anmeldelser få timer etter premieren. Til sammenligning er, for eksempel Aftenposten, ikke like flinke, synes jeg.
IdaLou Larsen24.04.15 00:02
Skulle ha lagt dem ut i dag, men rakk det ikke. Gjør det imorgen! Takk for din interesse, den gir det mening å anmelde!
Viktor21.04.15 21:47
Hei! Jeg ser frem til å lese dine anmeldelser av "Dido og Aeneas" på Torshov og "Langs Landevegen" på Det Norske, Scene 3. Jeg ser at Annette har anmeldt "Lenge leve livet" på Centralteatret. Kommer overnevnte kritikker snart?