Vittig operatolkning

Nationaltheatret, Teatret på Torshov Dido + Aeneas

Av Henry Purcell og Nahum Tate
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Koreografi: Oleg Glushkov
Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Scenografi og kostymer: Milja Salovaara
Med blant andre Lena Kristin Ellingsen, Ågot Senstad, Christian Skolmen, Bernhard Arnø

Musikklab’ens siste oppsetning er en original og vittig tolkning av en mytisk kjærlighetshistorie.

Anført av regissør Sigrid Strøm Reibo har Musikklab’en på Torshov avmystifisert
heltene i Nahum Tates og Henry Purcells opera fra 1689: Dronning Dido, den mytiske grunnleggeren av oldtidsbyen Karthago, i dag Tunis, er her en skolepike i foldeskjørt (Ågot Sendstad), mens den trojanske krigshelten og halvguden Aeneas, Romas like mytiske grunnlegger, er blitt til en helt vanlig moderne ung mann i Christian Skolmens skikkelse. Det må være denne «menneskeliggjøringen» teatersjef Hanne Tømnta sikter til når hun i programmet skriver at Musikklab‘en tar «karakterene på alvor og [behandler] dem med den dypeste respekt». For det er langt fra alvor og respekt som kjennetegner denne tolkningen av en av oldtidens mytiske kjærlighetsdramaer.
Den første dokumenterte oppførelsen av operaen skjedde på koreograf James Priests skole for unge adelskvinner i London, og Musikklab’en tar utgangspunkt i dette skoleperspektivet. I god moderne tradisjon blir vi dessuten fra første øyeblikk minnet om at «dette er teater» – som om noe annet kunne falt oss inn. «Nå er vi klare» roper skuespillerne som står bak det røde teppet til inngangsdøren, orkestret                                    spiller opp, teppet trekkes fra, og ensemblet på fire skuespillere og tre dansere, to kvinner og fem menn, dukker opp, alle kledd i hvit skjortebluse og skotskrutet foldeskjørt. De smiler blidt til oss før de gir seg i kast med en burlesk dans. Dette er stykkets prolog, og det angir tonen.
Milja Salovaaras scenografi er enkel: på hver side noen brede trapper, og midt på scenen en rund plattform i samme lyse tre, der de mange melodramatiske opptrinnene utspiller seg. For Sigrid Strøm Reibos gjennomtenkte og bevisste regi tar tydeligvis ikke «den store kjærligheten» helt på alvor: det viser det første elskovsmøtet mellom Dido og Aeneas, som i utgangspunktet er riktig morsomt, men ender med å bli litt vel outrert.
Nå er naturligvis musikken nesten det viktigste i en opera, også når oppsetningen, som her, vektlegger det teatrale. Jeg hadde stor glede av å høre Purcells barokkpartitur tolket både moderne og tidsriktig av musikerne under Simon Revholts dyktige og fantasifulle ledelse.
Å synge opera er en kunstart Nationaltheatrets skuespillere ikke har særlig erfaring med. De prøver heller ikke å late som om de har det, men lever seg inn i musikken som de synger naturlig og med sjarm. Lena Kristin Ellingsen er spesielt dyktig i rollen som Didos fortrolige kammerpike Belinda, sangmessig nesten operaens hovedperson.
De tre danserne fra Nasjonalballetten veksler suverent mellom å våre skolejenter, matroser, hekser og mytiske fabeldyr. Med sitt presise og mangetydige kroppsspråk tilfører de forestillingen en vittig og overdådig gjøglerdimensjon.
Ensemblet har valgt ikke å gjendikte Nahum Tates libretto til norsk, samtlige tekster synges på engelsk, men Bernhard Arnø innleder hver av de tre aktene med et kort, lett ironisk handlingsresymé på norsk. Teksten er naturligvis ikke det viktigste i en opera, spesielt ikke i denne erkemoderne utgaven der vittig, uttrykksfullt og utleverende kroppsspråk driver handlingen framover. Likevel grep jeg meg i å ønske at teksting hadde gjort det mulig for meg å leve meg inn i alle følelsene og tankene som ble sunget, ikke minst fordi det ville underbygget og forsterket den ironiske distansen til den melodramatiske og patetiske kjærlighetshistorien.
«Dido +Aeneas» er Musikklab’ens siste oppsetning. Jeg var ikke så begeistret for deres stumfilm-utgave av «En folkefiende», men deres tre rene musikk-forestillinger – «En får væra som en er», «Ungen» og nå «Dido + Aeneas» – har tilført norsk musikkteater en vittig intim dimensjon som jeg kommer til å savne.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 20. april 2015

Publisert: 24.04.15 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!