home

En spennende aktualisering

Det Norske Teatret, Scene 2: "Sylvi"

Det Norske Teatret, Scene 2, Gjestespill fra Sverige/Finland
«Sylvi» av Minna Canth
Et samarbeid mellom Klockriketeatern (FIN), Kokkolan kaupunginteatteri (FIN), Riksteater (SE), Savonlinnan Teatteri (FIN), Wasa Teater (FIN), Åbo Svenska Teater (FIN) og Vapaa Teatteri (DE)
Bearbeiding, regi og scenografi: Mikko Roiha
I rollene: Pia Andersson, Lasse Fageström, Matti Raita, Lina Ekblad og Mervi Koskinen

Med tilsynelatende enkle midler både gjenskaper og aktualiserer regissør Mikko Roiha et 130 årgammel drama om død og kjærlighet.

Den finske forfatteren Minna Canth (1844–1897) skrev romaner, noveller og skuespill, og var en ivrig samfunnsdebattant, ikke minst var hun opptatt av kvinnens rettigheter. I sin tid var hun kontroversiell, men i dag regnes hun, sammen med Aleksis Kivi, som ett av de store navnene i finsk litteraturhistorie, og hennes fødselsdag er offisiell flaggdag. Men så vidt jeg vet er hun omtrent ukjent i Norge.
«Sylvi» (1893) er hennes nestsiste drama, en lidenskapelig fortelling om kjærlighet og død. 18-år gamle Sylvi har mistet begge foreldrene, og er blitt gift med sin formynder Aksel, en eldre embetsmann. Samlivet deres er et typisk dukkehjem-ekteskap der han har makten og ansvaret mens hun er en liten «lerkefugl». Men hun har begynt å kjede seg, og når hun treffer igjen barndomsvennen Viktor, blir hun hodestups forelsket, og han gjengjelder hennes følelser. Brått er hun på vei til å bli voksen, men hun er fremdeles like impulsiv og ureflektert, og forlanger skilsmisse, noe som var ganske uvanlig for en kvinne i 1890-årene. Aksel nekter plent, og nyter åpenlyst at dette gir ham større makt over henne. Men Sylvi gir seg ikke.  Hun tar livet av Aksel med gift, og blir dømt til livsvarig fengsel. Men samtidig mister livet hennes mening, for Viktor som verken kan eller vil elske en morder, forlover seg med en annen.
Med andre ord: En dramatisk fortelling om dødelig lidenskap, men også en interessant og avslørende skildring av bedrestilte kvinners skjebne den gangen ekteskapet omtrent var eneste levevei.
Ifølge Riksteaterns hjemmeside er regissør Mikko Roiha «känd för sina moderna tolkningar av finska klassikere», og «Sylvi» er et glimrende eksempel på at en regissør kan gi en formmessig litt gammeldags tekst nytt liv og aktualitet gjennom en intelligent, teksttro og samtidig lettere dekonstruert modernisering. Mikko Roika har også ansvaret for «Sylvi»s scenografi, og han lar handlingen utspille seg i et nøytralt rom som veksler mellom å være ekteparets stue, en nattklubb og en fengselscelle.
Iført hvitt tennisskjørt oppfører Pia Anderssons Sylvi seg i åpningsscenen som en rampete, bråkete og selvopptatt tenåring, og det tar en stund før det går opp for meg at den eldre mannen ved skrivebordet ikke er onkelen hennes, men faktisk ektemannen.
Et øyeblikk reagerer jeg med litt skepsis til det jeg oppfatter som overspill, men litt etter litt endres min opplevelse, og jeg blir fascinert av regissørens hensikter og av skuespillernes evne til å følge dem opp: Gjennom det voldsomt ekspressive kroppsspråket og den utvendige replikkføringen makter Pia Andersson å gi uttrykk for alle de følelsene som Sylvi ikke engang selv er seg bevisst, men som Minna Canth formidler gjennom dialogene.
I hvor stor grad Mikko Roija har endret originalteksten, er vanskelig å si: Til tross for at stykket ble skrevet på svensk, finnes bare en finsk utgave på nettet. Jeg sitter igjen med inntrykket av at Roija nok har kuttet noe i originalen, men han har beholdt det historiske særpreget, og spenningen og intensiteten i forestillinger ligger nettopp i kontrasten mellom på den ene siden replikker som gjenspeiler en annen tid, og på den andre et stilisert moderne fysisk uttrykk: Det gjør «Sylvi» til en tidløs fortelling som fremdeles angår meg.
Lasse Fageström overbeviser som Sylvis aldrende ektemann, ikke minst når han med utspekulert ondskap gleder seg til å bruke hennes sidesprang til sadistisk nytelse. Det erotiske samspillet mellom Viktors (Matti Raita) og Sylvi er intenst og sterkt, spesielt gjelder det nattklubbscenene. Samtidig griper jeg meg i å spekulere på om hans følelser er like sterke som hennes, eller om det først og fremst er maskulint begjær som driver ham – hvilket igjen sannsynliggjør hans definitive tilbaketrekning.
Selve sluttscenen der livstidsfangen plutselig blir oppvartet ved et elegant spisebord, ble meg noe gåtefull – jeg ser ikke sammenhengen med Minna Canths egen slutt der Sylvi går fra forstanden.
Men den rare slutten forhindrer ikke at «Sylvi» er en spennende og interessant oppsetning der regissør Mikko Roiha med tilsynelatende enkle midler på en og samme tid makter å aktualisere og gjenskape et 130 år gammelt drama. En sjelden prestasjon.

Publisert: 26.05.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (4):

IdaLou Larsen28.05.15 15:10
Til Ellen: Hvis slutten skulle bety at det hadde rablet helt for henne, formidlet den ikke det til meg. At det hadde rablet for henne, kom derimot tydelig fram da hun kastet seg over (den avdøde) ektemannen før herremåltidet ble servert.
IdaLou Larsen28.05.15 15:08
Til Ellen: Jeg hadde skrevet om de to språkene, bl.a. om at de følelsesmessige dialogene var på finsk, mens Viktors gjennomført fornuftige søster snakket svensk, men så ble jeg redd det ville bli litt langt, og ikke formidle så meget til de som ikke hadde sett forestillingen. Derfor kuttet jeg bort avsnittet! Til Viktor: Fant kommentarene dine før helgen, men har hatt en travel tid med å dekke fransk gjestespill, så jeg har ikke fått dsvar. Men svare skal jeg - unnskyld at det har tatt så lang tid!
Ellen Holm Stenersen27.05.15 16:56
Den merkelige slutten - var det hennes fantasi - beviset på at det hadde rabla helt for henne? Noe du ikke nevner, var det språklige. Den herlige måten de blandet finsk og svensk, og med den elegante løsningen at alt var tekstet på begge språk, når de snakket finsk, var den svenske teksten litt mer lysende og omvendt. Det likte jeg!
Viktor27.05.15 03:48
Jeg savner tilbake-meldinger fra deg på kommentarer skrevet de seneste dagene! Jeg har undret meg noe over dette, da jeg har oppfattet at din rutine alltid har vært å besvare kommentarer fra dine lesere. Siden du ikke har noe operativt system som varsler deg om nye og oppdaterte kommentarer, har jeg valgt å skrive en påminnelse om at det har kommet nye kommentarer til tidligere anmeldelser, i kommentar-feltet under din siste anmeldelse. Som du ser, er dette gjort, blant annet, under din anmeldelse av DUS-festivalen på Det Norske Teatret. Jeg håper det er greit.
Sylvi

Sylvi

Pia Anersson spiller Sylvi

Foto Ilka Saastamoinen