En reise mellom liv og død

Black Box Teater, Store Scene: «La Barque Le soir» («Båten om kvelden»)

Av Tarjei Vesaas
Regi: Claude Régy
Scenografi: Sallahdyn Khatir
Lys: Rémi Godfroy
Med Yann Boudaud, Olivier Bonnefoy og Nichan Moumdjian

Sterkt fransk gjestespill med utgangspunkt i en lite kjent tekst av Tarje Vesaas.

I seg selv er det en begivenhet at en teaterforestilling, skapt av en av Frankrikes mest særpregede scenekunstnere, Claude Régy, gjester Oslo. Enda mer bemerkelsesverdig er det at utgangspunktet for Claude Régys oppsetning er «Siglaren og speglane», et kapittel i Tarjei Vesaas siste roman, «Båten om kvelden», også kalt «hans selvbiografiske testamente».
Men så har da også Claude Régy lenge vært opptatt av norske forfattere. Han har satt opp «Nokon kjem til å komme», «Melancholia» og «Dødsvariasjonar» av Jon Fosse, «Mann uten hensikt» av Arne Lygre, og etter at Jon Fosse fikk ham til å oppdage Tarjei Vesaas’ forfatterskap, har Régy laget to oppsetninger som bygger på Vesaas-tekster: I 2010 «Brume de Dieu» («Guds tåkedis») med utgangspunkt i «Fuglane»s Mattis, som Black Box Teater lørdag viser en filmversjon av. To år senere hadde «La Barque le soir» urpremiere.

På oppfordring av regissøren inntar tilskuerne sine plasser i taushet. Langsomt slukkes lysene, og i flere minutter rår stillhet og mørke. Litt etter litt kommer en mann til syne på en hvit platting. Bak ham et til tider gjennomsiktig teppe som veksler mellom å gi liv til skog og til vann. Et par ganger får vi glimt av to menn bak dette teppet, helt synlige blir de først til slutt.
Mannen står nærmest urørlig på plattingen. Men ansiktsuttrykkene hans skifter der han tilsynelatende helt nøytralt i tredje person forteller om mannen som på søken etter sitt eget forvrengte speilbilde lar seg gli ned i et vann, for «borti der han kom frå gaper eit par store sorger og eit par skakande nederlag». Vi følger mannen gjennom en lang og farlig ferd der han nærmer seg drukningsdøden, men kjemper imot, og får «ein part av andletet opp i overflata». Verken død eller levende klamrer han seg til en tømmerstokk, får følge av truende gråsvarte kråker, og av en hund som stadig bjeffer og som han svarer etter beste evne. Helt til en mann i en båt oppdager ham …
Yann Boudaut heter skuespilleren som i nesten halvannen time holder oss fanget med sin mesterlige gjenfortelling av en underlig reise mellom liv og død. Han snakker langsomt, gir alle de enkle og hverdagslige ordene ny dypde og mening, og trekker meg inn i en mangefasettert og merkelig verden jeg med glede lar meg fange inn i.
Claude Régys og Yann Boudauts tolkning av «Båten om kvelden» har noe til felles med min beste teateropplevelse hittil i vår: Hildegunn Riises og Anne Marit Jacobsens gripende gjengivelse av Jon Fosses «Morgon og kveld»: Begge forestillinger er beviset på at på en teaterscene kan ordene alene utvide vår opplevelse av verden.

Det er interessant at norske forfattere faktisk har hatt større betydning for teatrets utvikling i utlandet enn i Norge. Jon Fosses skuespill har vært gjenstand for flere tolkninger i Frankrike enn her hjemme hvor teatersjefene ugjerne setter opp et stykke som har hatt urpremiere på en annen norsk scene. Spennende er det også at Tarje Vesaas’ i Norge lite kjente «Båten om kvelden» er utgitt i Frankrike. Den kom ut i 2003 og forleggeren skriver at «boken, utgitt i 1968, men forunderlig nok ikke på fransk hittil, er et grunnleggende verk om livets skumringstid». Og det er kanskje dette perspektivet som har fascinert Claude Régy: I et intervju med «Théâtre contemporain» sier regissøren at «litt etter litt analyserte jeg hvorfor [nordisk] litteratur tiltrekker meg så sterkt. Det er interessant å lese disse landenes mytologi: man oppdager en fullstendig irrasjonell verden … For en mann som er født i Frankrike gjør denne litteraturen det mulig å slippe ut av rasjonalismens fengsel, og utforske andre områder, områder som i fornuftens navn ikke utforskes, og til og med fordømmes».  Og han har selv skrevet at «nordens litteratur – nå er vi i Norge – henter næring fra en gammel mytologi hvor grensene mellom liv og død, tale og taushet, visdom og galskap, natt og dag, er svært lite synlige. Poesien alene kan la oss høre ekkoer fra disse ukjente områder».

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 29. mai 2915

Publisert: 01.06.15 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!