home

God og Beckett-tro tolkning av "Krapps siste spole"

Det Norske Teatret, Scene 3: «Krapps siste spole»
Av Samuel Beckett
Omsetjing: Bjørn Endreson
Regi: Bjørn Sundquist
Med Jan Grønli

«Krapps siste spole» er ingen enkel tekst, men Bjørn Sundquists oppmerksomme regi og Jan Grønlis tekstnære tolkning framhever Samuel Becketts særegne teatersyn.

«Krapps siste spole» er vel Becketts korteste skuespill: en monolog på ni sider der opptak fra et tretti år gammel lydbånd utgjør mesteparten av teksten. Framme på den mørklagte scenen står et bord med en lydbåndopptaker, en mikrofon, og en rekke runde esker. Over bordet en skarp lampe som framhever mørket i resten av rommet.
En eldre, sliten ustelt mann (Jan Grønli) kommer inn på scenen. Han setter seg ved bordet, og i flere lange minutter sitter han taus og innadvendt. Så rusler han litt rundt, før han går ut av rommet. Så kommer han inn igjen, mumler noen ord, og starter lydbåndet. Han skal lytte til spole 5 –– et opptak han har gjort mange, mange år tidligere, og vi hører hans yngre stemme som sier: «Trettini år i dag, frisk som ein fisk… Og intellektuelt har eg no all grunn til å tru at eg er … (nøler) … på topp… eller der omkring».
Fortiden er tydeligvis hans egentlige liv, også i dag, og det ser det ut til at slik har det alltid vært. Allerede i spole 5 forteller 39-åringen at han nettopp har lyttet til bånd «frå tidlegare år», og har kommet til at det var «vanskeleg å tru at eg ein gong var en slik kvalp», akkurat som dagens gamle Krapp tar avstand fra det «stupide fjolset [han] var for tretti år sidan».
Men intet tyder på at han har utviklet seg videre – slik Beckett skildrer ham er han totalt mislykket. Han er ensom, alkoholisert, han har dårlig helse og han er depressiv, han har mislykkes som forfatter, han har jo bare solgt 17 eksemplarer av boka si, og han har mistet kvinnen han elsket – kanskje Krapps eneste virkelige sorg. Interessant nok er det i «Krapps siste spole» at Beckett for første gang benytter kvinner og kjærlighet som motiv i sitt forfatterskap.
Jan Grønli er en nærværende, totalt selvopptatt Krapp som fordyper seg i sin depresjon og sin mislykkethet – er det kanskje ikke slik livet skal være? Han framfører de to monologene – den unge og den gamle Krapp – med en velberegnet og reflektert ironisk distanse, og hans bråe raserianfall er både overraskende og forståelige.
Det er ikke alltid like lett å følge med i det som sies, og dermed svikter oppmerksomheten min iblant, men det er ikke Jan Grønlis feil: Av prinsipp gikk Beckett, dramatikeren som higet etter å bli Shakespeares rake motsetning, bevisst inn for at teksten skulle være springende, og uten logisk konsekvens – som i følgende: «Det eg plutseleg såg da, var dette, den trua eg hadde levd på heile livet, nemleg …» [Krapp slår av båndet og starter det opp igjen] «store granittblokker sjøsprøyten som slo opp».
Samuel Beckett skrev «Krapps siste spole» i 1958. Da var han 52 år gammel, langt fra noen gammel mann. Temaet til tross er «Krapps siste spole» faktisk ett av hans tidligste arbeider for scenen. Likevel regnes det også som ett av hans mest selvbiografiske: I 1950-årene var han som forfatter fremdeles ukjent, han strevde for å bli utgitt, hadde problemer med sitt alkoholforbruk, og en kvinne han hadde elsket høyt, men aldri hatt noe forhold til, var nettopp død.
Det er for øvrig interessant å merke seg at Beckett allerede en gang hadde benyttet navnet «Krapp» i et skuespill, den gangen riktignok bare med en p. Det gjorde han i sitt aller første stykke, «Eleutheria» (frihet på gresk) som i likhet med «Mens vi venter på Godot» og «Sluttspill» var skrevet på fransk, mens originalmanuset til «Krapps siste spole» er på engelsk. Ordet «crap» brukes om dritt på engelsk, og på fransk – som på norsk – er et krapyl et pakk eller en pøbel. Et bevisst navnevalg av en dramatiker som dyrket oppløsning og satset på å bringe sin fiktive verden til et nullpunkt..

Publisert: 28.08.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen30.08.15 23:26
"Eg heiter Bente" kommer i Kk i morgen og på hjemmesiden dagen etter. Jeg så ikke "Krapps siste spole" med Bjarne Andersen, men opplevde at Sundquist/Grønlis tolkning gjorde meg veldig nysgjerrig på Becketts tekst, Og jo, det var en fin og interessant opplevelse! På gjensyn!
Viktor30.08.15 17:01
45 minutter i Bakvendtlandt inklusive mye uforståelig snikk-snakk, kan vel ikke være så mye å bruke tid og penger på? Jeg har sett "Beckett" med Bjarne Andersen og Tom Tellefsen på 70-tallet. Når man har sett Beckett suverent fremstilt av de to eminente skuespillerne, forestiller jeg meg at Beckett med dagens skuespillere vil være en nedtur. Jeg mener ikke å fornærme noen her. Jan Grønli er en meget dyktig skuespiller. Men jeg tenker at det uansett vil bli en nedtur, når man har sett Beckett med de to overnevnte skuespillere. Hva mener du? Og når kommer din anmeldelse av "Eg heiter Bente" på Det Norske?
Krapps siste spole

Krapps siste spole

Jan Grønli 

Foto Dag Jenssen