home

Suffliens svanesang

Oslo Nye Teater, Centralteatret: «Suffløren»

Av Andreas T. Olsson
Oversatt av Line Fougner Christensen og Trond-Ove Skrødal
Regi: Kim Bjarke
Med Nils Vogt

: «Suffløren» er en innsiktsfull og vittig hyllest til en yrke som snart forsvinner

«Jeg sufflerer. Altså er jeg. Ikke. Jeg har ikke noe behov for å vises. Og eksistere gjør man da likevel», slår Suffløren (Nils Vogt) ganske tidlig fast i det morsomme og perspektivrike one-man-showet om en av scenekunstens viktige, men nærmest usynlige aktører.
Monologen var svenske Andreas T. Olsson avslutningsoppgave på Teaterhøyskolen i Stockholm. Der hadde det urpremiere i 2012, og i 2013 ble det satt opp på Dramaten der det spilles fremdeles. Det har turnert med svenske Riksteatern, og Trøndelag Teater hadde Norges-premieren. Nå er det kommet til Oslo, og det er det all grunn til å glede seg over: «Suffløren» avlegger artige besøk til dramatikkens klassiske mestere, som Shakespeare, Molière, Tsjekhov og Strindberg, samtidig som det er en vittig hyllest til et yrke som snart hører fortiden til.
I snart 500 år har suffløren vært en uunnværlig del av teaterensemblet. Allerede i 1549 forklarer en fransk tekst at en sufflør er «en person som har i oppdrag å foregripe skuespilleres hukommelsessvikt ved å hviske dem rollen deres». Lenge satt suffløren usynlig for publikum i en boks midt på scenen. Men i dag har suffløren plass på første rad, og det er bare den lysende lampen og manus–stativet som skiller ham eller henne fra de øvrige tilskuerne. Enn så lenge: Alt tyder på at den moderne teknikken snart vil ha overflødiggjort yrket.
Kjærlighet til dramatikk som litteratur og en fascinert tiltrekning til teatret, og da spesielt til skuespillerne, har nok vært én årsak til at enkelte har valgt å bli sufflører. «Jeg har aldri hatt noen lengsel mot scenen, å bli skuespiller», slår Suffløren ganske tidlig fast, men monologen overbeviser oss om det stikk motsatte. For ikke å snakke om at han tydeligvis også har lyst til å regissere, hvilket han prøver seg på med «En midtsommernattsdrøm». Selv om han forklarer oss at «de beste kveldene [han] har på jobb, er når [han] behøves gjennom ikke å behøves i det hele tatt», ender han med nettopp å innta scenen – og bli synlig for alle.
En lykkelig, og skikkelig teatralsk, slutt!arter med at han kommer forsiktig opp på scenen, tydeligvis ikke helt skjønner at den er tom, og litt usikker og nølende meddeler oss i salen at han ikke sier noe, så har han i hvert

I følge programmet er det over 20 år siden sist Nils Vogt spilte på Oslo Nye. Det er all grunn til å glede seg over at han er tilbake.  Allerede i åpningsscenen får Nils Vogt fram at hans sufflør er en kompleks skikkelse, en litt tragisk figur som ikke har noe eget liv, men bare lever gjennom opplevelsene teatret gir ham, og i sine egne drømmer som i det virkelige liv aldri vil bli til virkelighet. Dette gir stykket en patetisk dimensjon og dermed får komedien også et mer vidtfavnende menneskelig perspektiv. Presist og med innlevelse, men uten lettvinte ytre effekter, gir Nils Vogt liv og mening til en innsiktsfull og leken tekst som forener ekte teaterkunnskap med vittig humor.
Konklusjonen er klar: «Suffløren» er en upretensiøs, morsomt og intelligent enmanns-komedie..

Denen anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 12. september 2015

Publisert: 15.09.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Suffløren

Suffløren

Nils Vogt i rollen som Suffløren

Foto L-P Lorentz