Uten dødpunkter

Teater Innlandet: Henrik Ibsens «Hedda Gabler»

Regi og manusbearbeidelse: Lars Erik Holter
Scenografi og kostymedesign: Bård Lie Thorbjørnsen
Med Ragne Grande, Herman Bernhoft, Duc Mai-The, Helle Haugsgjerd og Åsmund Brede Eike

Regissør Lars Erik Holter har skapt en spennende moderne «Hedda Gabler» på Teater Innlandet.Et vellykket forsøk på å trenge inn i psyken til en skakkkjørt og ondsinnet kvinne

Regissør Lars Erik Holter har uttalt at han aldri ville sette opp Ibsen. Nå gjør han et unntak, og det er nok ikke tilfeldig at han har valgt «Hedda Gabler». Dramaet er i dag ett av Ibsens mest spilte stykker – et nærgående og kritisk portrett av en sammensatt og på mange måter moderne kvinne.
I likhet med mange av dagens regissører, har Lars Erik Holter valgt å aktualisere Ibsens tekst. Som så ofte forsvinner Jørgens tante Julle og hennes søster ut av historien, men ellers følger Holter handlingen nøye, og ivaretar nyansene i ordskiftene. Men samtidig har han – og ensemblet – gått lenger enn de fleste i å omskrive Ibsens språklig utdaterte replikker til moderne hverdagsnorsk. Dette lykkes meget godt: Fra første øyeblikk føres vi inn i en medrivende og spennende virkelighet.
En stor rund kuppel-lampe lyser opp den nakne scenen som begrenses av et lett hvitt forheng. I en dyp skinnstol sitter en tenksom ung kvinne som først minutter etter at forestillingen har begynt bryter tausheten, og da for å klage til mannen over at lyset er for sterkt.
Rollen som Hedda er en av Ragne Grandes første, og tolkningen lover godt for fremtiden. Hun spiller med et gjennomført uttrykksfullt kroppsspråk der hun rygger unna Jørgen, er erotisk tiltrukket av Løvborg, seksuelt nysgjerrig på Brack, samtidig som hun føler ubehag ved sin egen gravide kropp.
Mimikk og replikkføring viser en ung kvinne som opplever seg som verdens sentrum: Andre mennesker eksisterer bare i den utstrekning hun kan ha makt over dem, og derfor går hun iskaldt og ondsinnet inn for å ødelegge forholdet mellom Thea Elvsted og Ejlert Løvborg. Hun har suicidale tendenser, hun leker for eksempel stadig med de to pistolene sine, og hun har et infantilt forhold til selvmordet, som riktig utført for henne er en estetisk heltegjerning.
Herman Bernhofts Jørgen Tesman er overhodet ingen tøffelhelt, men en ryddig og ambisiøs historiker som nok fremdeles er stolt over å ha erobret den populære Hedda, men som også opplever samlivet som ganske anstrengende. Thea Elvsted (Helle Hausgjerd), her langt mer sexy enn gravide Hedda, er viljesterk, bestemt og temperamentsfull – og Ibsen får ta skylden for at hun «glemmer» Løvborg så altfor fort.
Åsmund Brede Eike spiller Løvborg som en litt herjet intellektuell med hestehale, og er den mest overbevisende forsofne Løvborg jeg hittil har møtt, mens Duc Mai Thes er en riktig intrigant og manipulerende Brack, her Heddas viktigste motspiller. Et meget godt ensemblespill, og karakterene de framstiller utgjør selve essensen i Lars Erik Holters regigrep. Holter har skapt en oppsetning uten dødpunkter, et vellykket forsøk på å trenge inn i psyken til en skakkjørt, ondsinnet og selvopptatt kvinne som ingenting unnskylder: Hun må stå for det hun gjør. Er hun realistisk i dag? Oppsetningens eneste uheldige scene, der Brack ender med å demonstrere sin makt over Hedda ved å snøre henne inn i et korsett, peker tilbake til et annet århundre. Men selvopptatthet er vel så «in» i dag som tidligere, og ondskap finnes til alle tider.

Publisert: 03.10.15 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!