home

Blod, svette, men lite tårer

Det Norske Teatret, Scene 2: Løytnanten frå Inishmore

Av Martin McDonagh Oversatt av Ragnar Olsen Regi Lasse Kolsrud Scenografi/kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen Spesialeffektdesign og koreografi: Waldo Warshaw I rollene: Torbjørn Eriksen, Per Schaaning, Frank Kjosås, Anna Katharine Haukeland, Espen Løvås, Hallvard Holmen, Stian Isaksen, Bjørnar Teigen

Ikke helt lett å skjønne McDonaghs hensikter med å lage en gøyal komedie av ett av de dystreste temaene i vår tid.

Synd i grunnen at Det Norske Teatret ikke holdt fast på sin opprinnelige tittel, Daud katt. Den passer Martin McDonaghs tekst langt bedre enn den mer romantiske Løytnanten frå Inishmore som faktisk er ganske villedende. For Løytnanten frå Inishmore er en makaber splatterkomedie der vi blant annet er vitner til at en mann tortureres, mens tre andre litt senere raver blindt omkring med blodige øyne, før de faller døde om med noen velplasserte kuler i kroppen. I neste scene parteres de omhyggelig, og skuespillerne sklir rundt mellom avhogde organer på scenegulvet som for lengst er dekket av blod. Tydeligvis i tråd med dramatikerens intensjoner har regissør Lasse Kolsrud lagt vekt på å være maksimalt realistisk i sine voldsskildringer, og han har fått god hjelp av den dyktige spesialeffektdesigneren Waldo Warshaw. Gudskjelov, eller kanskje dessverre, klarer forestillingen likevel aldri å skremme meg, eller virkelig sette et støkk i meg. Jeg føler egentlig verken avsky eller vemmelse, men griper meg i å tenke at scenearbeiderne må ha en slitsom jobb med å rydde opp og vaske slik at stykket igjen kan spilles dagen etter. For ikke å snakke om vedlikehold av  alle de blodstenkte kostymene.

 Selve intrigen – en klassisk misforståelseshistorie med et elegant og, omstendighetene tatt i betraktning, dypt ironisk sluttpoeng – er fiks og oppfinnsomt konstruert. Her viser Martin McDonagh seg fra sin beste side. Jeg kan tenke meg at også originalreplikkene briljerer med en tørrvittig britisk humor som antakelig setter grusomhetene i interessant relieff. Denne dimensjonen forsvinner i Lasse Kolsruds ensformige replikkinstruksjon. Det er helt uproblematisk at det er et høyt lydnivå på ordvekslingene i de hissige sammenstøtene og de voldsomme kampscenene. Men Lasse Kolsrud har fra første scene valgt en voldsom og dramatisk spillestil der skuespillerne omtrent uavlatelig skriker i stedet for å snakke. Dette, paret med en helt spesiell nordnorsk dialekt – antakelig ment som et slags motstykke til irsk – gjør at de finurlige poengene i replikkene drukner i skrik og skrål. Og det er ikke skuespillernes feil, tvert imot: med Torbjørn Eriksens psykopatiske og voldelige Padraic, og Frank Kjosås’ fredelige og lite mandige Davey i spissen skaper ensemblet gjennomførte og treffende skikkelser.

   Spørsmålet er hvilke hensikter Martin McDonagh har hatt med å lage en tilsynelatende kjempemorsom komedie over ett av de dystreste temaene i vår tid, politisk terror. Slik McDonagh fremstiller sine terrorister, blir deres politiske tro det påskuddet de trenger for å legitimere psykopatisk sadisme og drapslyst. Når Padraic fryder seg over å trekke ut tåneglene og skjære brystvortene av dopselgeren Frank, rettferdiggjør han torturen med at Frank like gjerne selger til katolikker som til protestanter. Og når de tre IRA-medlemmene bestemmer seg for å henrette Padraic, er det like mye av privat hevngjerrighet som fordi han er medlem av den rivaliserende frigjøringshæren INLA.

   McDonagh retter med andre ord et krasst angrep mot all politisk terrorisme. I dette tilfelle finner handlingen sted i begynnelsen av 1990-årene, og fanatikerne er irer. Terrorismen er så utbredt i vår tid at de like gjerne kunne vært serbere, afghanere eller arabere. I og for seg er det også prisverdig av McDonagh å våge seg på et så betent og komplisert emne, og faktisk ta ganske klart parti. Ingen tvil om at han tar sterk avstand fra all den terror og vold som utøves i Løytnanten. Men uavhengig av Kolsruds endimensjonale regi, er stykket problematisk: Under påskudd av at å få oss til å ta avstand fra terrorismen, bruker McDonagh ultrarealistiske skildringer av tortur, henrettelser og likparteringer til å få oss til å le frydefullt, han vil kanskje til og med at vi skal få tenning, slik mange får av skikkelig splatterfilmer. Eller for å si det med den amerikanske kritikeren Ben Bradley som skrev i New York Times at stykkets personer  «… er avhengige av blod som andre av dop. På  djevelsk og indirekte vis antyder stykket at det er vi også».

Publisert: 14.10.08 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Løytnanten frå Inishmore

Løytnanten frå Inishmore

Torturisten med sitt offer

Foto John Hughes

Løytnanten frå Inishmore

Løytnanten frå Inishmore

Nevekamp på liv og død

Foto John Hughes

Løytnanten frå Inishmore

Løytnanten frå Inishmore

Blodig sammenstøt

Foto John Hughes