home

Minneverdig teater

Teater Manu: «Den stundesløse»

Av Ludvig Holberg
Regi: Bentein Baardson
Scenograf: Gjermund Andresen
Med blant andre Ipek D. Mehlum, Ronny Patrick Jacobsen og Lars Otterstedt

«Den stundesløse» er en vellykket oppsetning som forener det innovative og det klassiske.

Med komedien «Den stundesløse «lever vi ut vår drøm, vår visjon, om å være verdens beste tegnspråkteater» skriver teatersjef Mira Zuckermann i programmet. Ett er iallfall sikkert: Bentein Baardsons oppsetning av Holbergs komedie viser nok en gang at Teater Manu ikke bare er et godt tegnspråkteater, men også rett og slett har en viktig plass i det generelle norske teaterbilde. Å forene en både innovativ og klassisk tolkning av «Den stundesløse» er et mesterstykke.
Bentein Baardson lar forestillingen starte på skikkelig klassisk vis med de tre kraftige slagene som, spesielt i fransk tradisjon, varslet at nå måtte publikum være oppmerksomt: et øyeblikk senere inntar Pernille scenen, og konstaterer at selv om det skrives mange komedier i dag, er det «ingen som skriver om en stundesløs».

Det er riktig: Det er Holberg den første til å gjøre. Intrigen i «Den stundesløse» kan minne om handlingen i flere av Moliéres komedier der hovedtemaet er utleveringen av spesielle karaktertrekk som pengegriskhet, hypokondri eller stormannsgalskap: Holbergs hovedperson Vielgeschrey (Ronny Patrick Jacobsen) stresser stadig av mangel på tid. Selvopptatt som han er, nekter han datteren å gifte seg med den hun elsker, og vil tvinge henne til å inngå ekteskap med en mann han selv kan ha nytte av. Da legger husets oppfinnsomme stuepike Pernille (Ipek D.Mehlum) en listig plan, Vielgeschrey blir lurt, og stykket slutter med at de elskende får hverandre.

En skikkelig klassisk intrige som både har elementer fra karakterkomedien og fra den italienske folkekomedien, commedia dell’arte, med sine tydelige og ofte karikerte yrkesutøvere som leger, professorer og jurister – gode eksempler på det her er den mannfolkgærne husholdersken Magdelone (Mira Zuckermann) og den oppfinnsomme Oldfuchs (Lars Otterstedt), både parodisk jurist og dommer.

Det unike ved tegnspråk som scenisk uttrykksform er at det hviler på kroppens ekspressivitet og på pantomimen, og i så måte har det mange elementer ikke bare fra pantomimeteater, men også fra commedia dell’arte. Skuespillerne uttrykker seg naturligvis i tegnspråk, men som vanlig har Teater Manu sørget for at teksten også blir lest opp, her fram til pause av to stemmeskuespillere som også er holbergske skrivere, fram til den ene av dem i tredje akt går over til å spille Vielgeschreys bror. Både Kjersti Fjeldstad og Marit Synnøve Berg sier fram teksten med en viss innlevelse, men uten å spille den ut for fullt – et riktig grep som bidrar til at også vi hørende tilskuere først og fremst opplever og morer oss over den med hensikt overtydelige kroppslige ekspressiviteten og presise mimikken.
Det er imponerende at Teater Manu får til en såpass storslått produksjon på en så liten scene. En effektiv scenografi, signert Gjermund Andresen, lar oss ane både kjøkken og hønsegård, jomfru Leonores gemakker i annen etasje, husholderskens soverom og de mørke bygatene utenfor. Anette Werenskiolds både overdådige og komiske kostymer angir tonen, og det er bare å fryde seg over skuespillernes totale innlevelse i rollene sine. Ronny Patrick Jacobsen er en skikkelig gæren Vielgeschrey, som Oldfuchs gestalter Lars Otterstedt imponerende mange høyst ulike karakterer, og med overskudd og lystig humo spiller Ipek D. Mehlum en sjarmerende Pernille. En minneverdig Holberg-oppsetning.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 10. oktober 2015

Publisert: 13.10.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Den stundesløse

Den stundesløse

Oldfucks (Lars Otterstedt), Pernille (Ipek D. Mehlum), Leander (Truls S. Yggeseth) og Leonora (Agata Wisny)

Foto Gisle Bjørneby