home

En uendelig klagesang

Grusomhetens Teater: «Lament»

Idé og regi: Lars Øyno
Lys: Jan Skomakerstuen
Med Hanne Dieserud og Sara Fellman

«Salige er de som sørger» står det i programmet. Det gjelder iallfall ikke «Lament»s to kvinner som gråter uten stopp i en time.

Til høyre på den nakne scenen ligger en kvinne med ansiktet i hendene og både gråter og skriker. Til venstre kommer en kvinne ned av en stige, også hun gråter høylytt. Uttrykke en avgrunnsdyp sorg med gråt og skrik skal de to kvinnene gjøre i hele den timen «Lament» varer, men hver på sin måte.
De er begge kledd i lange mørke kjoler, de har begge langt hår som mesteparten av tiden skjuler ansiktstrekkene deres. Likevel er de ulike. Kvinnen til venstre beveger seg ut i rommet, hun folder stadig hendene og henvender seg gråtende til himmelen – for å be om tilgivelse eller søke forsoning? Kvinnen til høyre finner fram til veggen. Fortvilet, nærmest hysterisk slår hun hodet mot den og krafser på den. Hyler, brekker seg, spenner kroppen i bue, og skriker videre.
Ordene de roper ut i sin uendelige klagesang er umulige å oppfatte, og det er heller ikke meningen. Men iblant blir de uttalt med en barnlig stemme – er det ett barn de har mistet og nå gråter over? Det får vi aldri vite. Ingenting skjer, det er ingen dramatisk utvikling, og når kvinnene etter en time brått forlater scenen, er det kanskje rett og slett være fordi de er blitt utmattet av så intenst å spille ut sin sorg.

«Lament» er blitt en egen, helaftens forestilling, men var egentlig ment som prolog til «Jesus Christ in memoriam», Øynos store prosjekt som Kulturrådet avslo å støtte. I et intervju uttaler Øyno at han er «riktig fornøyd» med at prologen er blitt til et selvstendig stykke som ifølge ham gir uttrykk for det eksistensielle skriket som ligger skjult i oss alle, og som sivilisasjonens strenge begrensninger nekter oss å utløse.
Skriket og sorgen har tidligere vært temaer hos Lars Øyno. I «Revolusjonære budskap» fra 2013 vandret en ung kvinne rundt på scenen og gråt, først alene, så sammen med flere som alle hylte opp mot himmelen. Her følger Øyno franskmannen Antonin Artaud, opphavsmannen til grusomhetens teater, som mente at teatrets oppgave blant annet er å «få alt som i menneskesinnet er mørkt, nedgravd og uoppklart til å gi seg uttrykk i en slags materiell projisering», slik at tilskueren oppdager sine egne uante konflikter, drømmer og tvangsforestillinger.
Opplevelsen er naturligvis høyst personlig og vil variere fra tilskuer til tilskuer.

Jeg har fulgt Lars Øyno siden han grunnla Grusomhetens Teater i 1992, og jeg betrakter ham som en av norsk scenekunst mest særpregede og originale stemmer. Han har gitt meg helt spesielle opplevelser, men det er langt fra alltid han treffer meg hjemme. Det gjør han ikke med «Lament», like lite som med «Revolusjonære budskap», og min konklusjon må bli den samme som den gangen: jeg får «bare håpe at mange blir berørt av den repetitive og logisk sett ganske uforståelige lidelseshistorien. Meg berørte den ikke.»

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 12. oktober 2015

Publisert: 13.10.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen16.10.15 00:07
Den ble anmeldt av Therese Bjørneboe mandag 12. oktober. Jeg skal også se den, og skrive om den for hjemmesiden senere.
Viktor15.10.15 13:23
Vedr. forestillingen "Fulle Folk" på Det Norske Teatret, Scene 2, som hadde premiere i forrige uke, har jeg flg. spørsmål: Vil anmeldelse av denne bli lagt ut her på dine nettsider? Eller er det noen andre i Klassekampen som har anmeldt, eller vil anmelde denne forestillingen? Jeg imøteser ditt svar!
Lament

Lament

Foto Stein Jarle Nilsen