home

Gjensyn med det absurde

Nationaltheatrets Amfiscene: «Tigern»

Gjestespill fra Jupither Josephsson Theatre Company
Av Gianina Cãrbunaria
Regi Sofia Jupither
Scenografi: Erlend Birkeland

Det svenske gjestespillet «Tigern» er en absurd, vittig og samtidig treffsikker samfunnskildring

Svenske Sofia Jupither er en anerkjent regissør som har satt opp en rekke produksjoner i Norge, og jeg har opplevd alle som kunstneriske høydepunkt, ikke minst fordi hun, fra Jon Fosses «Svevn» (2005) til fjorårets Ibsens «Lille Eyolf», med usedvanlig innlevelse har evnet å gi mange kjente tekster en både innsiktsfull og selvstendig tolkning uten å «dekonstruere» dem.
Sammen med Ulrika Josephsson, blant mye annet tidligere teatersjef i Göteborg, har Jupither har nå startet et eget kompani «med fôrebilder i kontinentens produksjonsformer». Et av målene er å skape tettere bånd til teatrene i Europa. «Tigern», kompaniets første produksjon, hadde urpremiere på Dramaten, skal turnere i Sverige, og gjeste både Finland og Brussel. Produksjonen inngår i Nationaltheatrets Iconprogram, som erstatter den tidligere Samtidsfestivalen, og ble spilt på teatrets Amfiscene onsdag og torsdag i denne uken.
«Tigern» er skrevet av rumenske Gianina Cãrbunaria, en anerkjent dramatiker i Europa, og er det første av hennes stykker som settes opp i Norden. En engangs-lesning av «Kebab», hennes kanskje mest kjente dramatiske tekst, fant sted i vår på Nationaltheatret, men vakte ikke særlig oppmerksomhet.

«Tigern» bygger på en sann hendelse: En morgen i 2011 rømte en sibirsk tiger fra dyreparken i Sibiu. Det utbrøt panikk i byen i timene som gikk før tigeren ble skutt og drept. De fem skuespillerne forklarer at de i et stykke «byggd på ett stort antal intervjuer (….) har försökt dokumentera vartenda steg som detta kattdjur tog».  Dokumentarteater med andre ord, men undertittelen, «en europeisk mockumentär» understreker at virkeligheten som her skildres er fiktiv.
Hunntigeren Micaela vandrer nemlig rundt i Sibiu som en ganske vanlig person. Hun vekker verken spesiell oppsikt eller reaksjoner hos de mange hun møter på sin vei: en drosjesjåfør, rom-tiggere, utenlandske turister, en lege hun oppsøker etter å ha blitt mishandlet av en rik bileier, en gammel fattig pensjonist og banken der hun, like før hun blir skutt, får lån med pelsen sin som garanti.
«Mockumentären» avsluttes med at de fem dyktige skuespillerne uventet blir til Micaelas naboer i dyreparken. Begivenheten blir dermed behørig kommentert også av to isbjørner, en sel, en bavian og et neshorn. Akkurat som byens kråker, duer og spurver har gjort tidligere.
Stykkets absurde perspektiv skaper vittige og komiske situasjoner, men gir samtidig Cãrbunaria anledning til skarpt og treffsikkert å skildre ikke bare det rumenske samfunnet, men også vår vestlige verden i dag. Det er naturlig å se «Tigern» som en videreføring av den fiktive og absurde verden til rumensk-fødte Eugène Ionesco, en dramatiker som ikke bør gå i glemmeboken. Så får vi bare håpe at vi også i Norge har scenekunstnere som våger å satse på for oss ukjente dramatikere og teaterformer.

En litt kortere versjon av denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 16, oktober 2015

Publisert: 22.10.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Tigern

Tigern

Fotograf Urban Jorén