home

Delvis vellykket

Black Box: Klassikere for Kids: «Forbrytelse og straff»

Tekst: Eirik Willyson
Regi: Hildur Kristinsdottir
Scenografi: Petter Alstad og Bård Vaag Stangnes
På scenen: Lars August Jørgensen, Josephine Kylén–Collins, Kim Atle Hansen og Camilla Vislie

«Klassikere for Kids» avsluttes med en ujevn gjenfortelling av «Forbrytelse og straff».

«Forbrytelse og straff» er tredje og siste del av teatertrilogien «Klassikere for Kids» der de to første var adaptasjoner av Goethes «Faust» og Virginia Woolfs «Til fyret». I utgangspunktet var meningen at trilogien skulle være et «idealistisk dannelsesprosjekt» som formidlet «tre litteraturhistoriske tungvektere til barn og unge fra alle samfunnslag». Men underveis kom regissør Hildur Kristindottir fram til at den litterære formidlingen bare var «en positiv bieffekt», det viktigste var «å åpne opp det eksperimentelle teaterrommet for barn og unge». Et positivt formål, ikke minst fordi institusjonsteatrene våre ikke er opptatt av å utvide barn og unges teateropplevelse.
Jeg fikk dessverre ikke sett «Faust», men «Til fyret» oppfylte ikke Kristindottirs ønske om å gi målgruppen «en opplevelse av hvor intenst, komplekst, morsomt og spennende» teater kan være. Hun lykkes noe bedre med «Forbrytelse og straff».
Hennes sceneversjon er ingen dramatisering av Dostojevskijs roman, men en forenklet gjenfortelling, illustrert av scenebilder. Tilskueren blir møtt av et mørklagt og røykfylt scenerom, med til høyre et byggverk av stiger. Litt etter litt kommer fire skuespillere til syne iført groteske masker, musikkvolumet tiltar, snart stemmer de fire i en sang på et fremmed språk. En skummel og virkningsfull, men for langdryg åpning, som ikke har noen sammenheng med historien. Så leses det opp et brev fra Raskolnikovs mor, det gjøres kort rede for Raskolnikov og St. Petersburg, og historien begynner.
Handlingen er skåret ned til beinet: borte er alle bipersoner, til og med kriminaletterforsker Porfyrij, Raskolnikovs viktige motspiller, er her redusert til en stereotyp politimann. Dostojevskijs mange etisk-filosofiske spørsmål er radikalt nedtonet, og erstattet med flere «eksperimentelle» og langdryge scener uten tilknytning til historien – som når en uspesifisert kvinne, – Raskolnikovs søster? – iført moderne gummihansker hakker kål og gulrøtter med øks, parterer en død kylling, og kaster alt sammen ned i en gryte som putrer på en moderne liten elektrisk komfyr.
Formålet med disse merkelige innslagene er antakelig å utvide målgruppens teateropplevelse. Dessverre virker de mot sin hensikt, og ødelegger for sterke og gode scener fra romanen, der Lars August Jørgensens mimiske innlevelse i Raskolnikov er spesielt overbevisende. Mordet på pantelånersken gjennomføres gjennom et slags burleskt komisk, men også ganske nifst tilbakeblikk, en virkningsfull og vellykket løsning. Den sceniske gjenfortellingen avsluttes når Raskolnikov drar til politiet for å tilstå. Men vi får opplyst at han blir sendt til Sibir, og at Sonja følger ham. En happy ending, med andre ord.
Tid for annen akt, sier så regissøren og innleder med å fortelle en del overflødig om seg selv, før hun får alle oss i salen ned på scenen: I en halv time sveises tilskuerne sammen med teaterfolkene, og det hele avsluttes med et stemningsfullt dansenummer. En vellykket avslutning for målgruppen, «kids fra 13 år», men hvor er sammenhengen med Dostojevskijs roman? Den forsøker Kristindottir kanskje å nærme seg i brevet vi får når vi forlater scenen, og der hun oppfordrer oss til selv, «på egne ben …  å utforske og utfordre» forestillingens det hun betegner som tredje og siste akt.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 17. oktober 2015

Publisert: 22.10.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Klassikere for Kids: Forbrytelse og straff

Klassikere for Kids: Forbrytelse og straff

Raskolnikov (Lars August Jørgensen)

Foto Kristinn Gudlaugsson