home

Ikke lett å være mann

Det Norske Teatret, Scene 2: "Kven er redd?"

Av Carl Frode Tiller
Regi: Lasse Kolsrud
Scenograf og kostymedesignar: Bård Lie Thorbjørnsen
Med Frode Winther, Ulrikke Hansen Døvigen, Svein Tindberg, Trini Lund og flere

En særegen, interessant men noe stillestående teateropplevelse

En urpremiere er alltid en begivenhet, og ekstra spennende blir den når dramatikeren er Carl Frode Tiller, en av Norges mest kjente, og anerkjente, romanforfattere.
Akkurat som i Tillers første dramatiske tekst, enakteren «Folkehelsa» fra 2007, er det konfliktfylte forholdet mellom mann og kone et sentralt tema i «Kven er redd?».
Stykket utspiller seg i hjemmet til Bjørn, kona Ingvild, og deres to tenåringsbarn, Sara og Odin. Det er lite ytre handling i de knappe to timene stykket varer, men Bjørn som er skuespiller, skal for første gang på lenge spille en hovedrolle, og hans forsøk på å leve seg inn i rollen som George i «Kven er redd for Virginia Woolf?» setter sitt preg på ham og hans hverdag.
Vi følger familien fra en dag til en annen: Bjørns irritasjon over seksten år gamle Saras trang til timelange dusjer, de to ektefellenes totale mangel på kontakt som resulterer i at de begge uopphørlig hakker på hverandre, og i at motsetningene mellom dem tilspisser seg ytterligere når de får besøk av foreldregenerasjonen: Bjørns far Torgeir, en gammeldags underklassetrønder, og Ingvilds foreldre, Arnljot og Synnøve, et velstående ektepar som har foretatt en skikkelig klassereise.
Carl Frode Tillers styrke som dramatiker ligger i de treffsikre dialogene som skildrer de ulike personene. De dobbeltbunnede og destruktive replikkvekslingene mellom Bjørn og Ingvild avdekker krast og tydelig at ektefellene ikke lenger har noe forhold, men at de samtidig på død og liv vil opprettholde ekteskapet for å stå fram som et vellykket par. De utleverende, parodiske portrettene av de tre svigerforeldrene gir anledning til vittige samtaler som hører til stykkets høydepunkter.
Tiller klarer ikke å bygge opp en dramatisk intrige, og har kanskje heller ikke lyst til å gjøre det. Stykket kan sees som en skildring av problemene mannen opplever med den nye mannsrollen: Bjørn kan lage mat og ta sin del av ansvaret for husarbeidet, men kommer sørgelig til kort som familiens forsørger og hjemmets overhode. Han er taperen, den svake part, og har etter eget skjønn ikke lykkes helt i yrkeslivet. Ingvild er vinneren: Hun tjener godt med penger som dyktig forretningskvinne.

Bjørn er historiens forteller, direkte henvendt til oss tilskuere kommenterer han alt som skjer, og hans fortellerperspektiv forklarer kanskje stykkets ovenfra og ned skildring av Sara og Odin: Odin er oppkalt etter norrøn mytologis mektigste gud, men er en særing som neppe bærer sitt navn med rette, mens Sara er en intelligent jente, hun gjør det meget godt på videregående, men lar seg samtidig overtale av en spåkone til å bli gravid seksten år gammel!
En realistisk og elegant scenografi signert Bård Lie Thorbjørnsen danner rammen omkring ensemblets overbevisende tolkning av stykkets ulike personer. Svein Tindberg.,Trini Lund og Svein Roger Karlsen gir til og med karikerte skikkelser som Arnljot, Synnøve og Torgeir en formildende allmennmenneskelig dimensjon. Sara Khorami er en utadvendt og morsom tenåringsjente som overraskende nok har et godt forhold til moren – det eneste positive forhold i hele stykket, og Axel Gherken Bøyum er en skikkelig sur og innesluttet guttunge. Samspillet mellom Ulrikke Hansen Døvigens Ingvild og Frode Winthers Bjørn er nyansert, spissfindig og presist, og Frode Winther gjør en sterk innsats som forestillingens bærende kraft.
Et glimrende ensemble og vittige innsiktsfulle dialoger gjør «Kven er redd?» til en særegen teateropplevelse, og det blir spennende å se om Carl Frode Tiller vil utvikle seg videre som dramatiker.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 16. november 2015

Publisert: 17.11.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (4):

Viktor26.11.15 03:32
Planen er at jeg skal se "Kven er redd" i løpet av desember. Mest sannsynlig i romjulen. Den har jo jevnt over fått gode anmeldelser. Det er en forestilling jeg går til med forventning. Jeg gir deg en tilbake- melding når jeg har sett den. Ingen tvil om at Sigrid Strøm Reibo er en dyktig regissør. Som du kanskje vet, har hun også fått ansvaret for seremoniene til Ungdoms-OL på Lillehammer i 2016. Ingen "hvem som helst" får et slikt oppdrag, vet du. Hun har nok et talent og en kompetanse som strekker seg ut over det ordinære. En solid teater- utdanning fra Russland har hun også. Hva angår "Soga om Egil Skallagrimsson", har jeg skrevet en kommentar under din anmeldelse av den.
IdaLou Larsen25.11.15 11:28
Helt enig! Skulle også ønsket at noen flere ville bli med i debatten! Grunnen til at du ikke har hørt noe fra meg, er at jeg har holdt på å skrive anmeldelse av "Egil Skallagrimsson"og jeg ville ikke si noe før jeg var ferdig. Det er jeg nå, den er lagt ut, og jeg er spent på hva du vil oppleve i desember. Skal prøve å få se fulle folk, har ønsket å følge Sigrid Strøm Reibo som jeg mener en spennende og dyktig regissør. Gleder meg også til å høre hva du mener om "Kven er redd?" Og det er ingen tvil om at vi sjelden ser akkurat samme forestilling. Det er teatrets særegne styrke spør du meg.
Viktor25.11.15 00:16
Hei! Jeg savner en tilbakemelding fra deg på min kommentar nedenfor! Så lurer jeg på om du har sett "Soga om Egil Skallagrimsson" og evt. "Fulle Folk" på Det Norske Teatret? Jeg skal se "Egil" primo desember og det hadde vært fint å høre hva du mener om denne. "Fulle Folk" har jeg sett. Og jeg synes det var en fin forestilling. Både morsom og tankefull. Forestillingen er for øvrig regissert av Sigrid Strøm Reibo. Ellers synes jeg det er interessante diskusjoner vi har her i kommentar-feltet. Men hvorfor i all verden er det ikke flere teater-interesserte som ytrer seg her? Dere er sårt savnet!
Viktor19.11.15 17:44
Slik jeg oppfatter din anmeldelse, er dette en forestilling som handler mye om konfliktfylte relasjoner mellom ulike familie-medlemmer. Denne forestillingen skildrer situasjonen slik den er i mange familier, og mange vil nok kjenne seg igjen i dette, når man sammenligner med sitt eget liv. Jevnt over er dette en oppsetning som har fått relativt positive anmeldelser. Etter å ha lest anmeldelsene, blir min nysgjerrighet pirret så mye at jeg ønsker å se forestillingen. Forhåpentlig uten å bli skuffet. Skuffet ble jeg, imidlertid, etter å ha sett forestillingen "Elva som deler byen" på Det Norske Teatret. Jeg er 100% enig med deg i din beskrivelse av denne forestillingen som "ingen stor teateropplevelse". Etter å ha sett forestillingen, satt jeg igjen med en følelse av at regissøren kunne ha fått så mye mer ut av dette. Jeg leste et eller annet sted at opprinnelig regissør måtte trekke seg kort tid før premiere, og at ny regissør ble innsatt med relativt kort tid til å forberede forestillingen. Vet du noe om dette? "Elva som deler byen" er, for min del, en del av et pakke- tilbud, bestående av 3 forestillinger på Scene 3. Mitt håp er at de to andre forestillingene "Bu betre" og "Soga om Egil Skallagrimsson", vil gi meg en bedre teater- opplevelse!
"Kven er redd"

"Kven er redd"

Bjørn (Frode Winther) lager ossobuco. Ingvild (Ulrikke Hansen Døvigen) i bakgrunnen

Foto Gisle Bjørneby