home

En flau Egil Skallagrimsson

Det Norske Teatret, Scene 3: «Soga om Egil Skallagrimsson»

I ein versjon av Morten Cranner
Omsetjing: Ola E. Bø
Regissør Morten Cranner
Med Hans Rønningen, Audun Sandem Kaia Varjord, Espen Løvås, Janne Heltberg og Øyvin Berven

Dramatiker og regissør Morten Cranner lykkes dessverre ikke med sin sceneversjon av «Egilssoga».

Det foregår travel opprydding på Scene 3 i det publikum inntar plassene sine: det skyves rundt på kjerrer og sparksykler, skuespillerne snakker høyt sammen, men henvender seg også til tilskueren: Kaja Varjord ber en ung kvinne å lage spesielle lyder som Varjord selv ikke får til, og den unge kvinnen samtykker. Med andre ord må vi ikke innbille oss at det vi snart skal se, er oppdiktet virkelighet. Nei, dette er teater.
Så kommer beskjed om at alt er klart: det seks manns sterke ensemblet samler seg på scenen, Øyvin Berven strever på seg en fargerik strikkegenser, og brått skifter skuespillerne stemme fra det hverdagslige til det teatralske. Berven hyler rasende at svinet Harald Hårfagre har tatt garden hans, mens Janne Heltberg legger seg på gulvet og puster tungt: et spebarn kommer til verden. Det er Egil Skallagrimsson, her 62-år gamle Hans Rønningen, den eneste i ensemblet som har samme rolle fra begynnelse til slutt: De øvrige fem fordeler 25 ulike manns-og kvinneskikkelser seg imellom, og med et par unntak – Øyvin Berven som Eirik Blodøks og Janne Heltberg som dronning Gunnhild – er det ikke alltid like lett å vite hvem de skal forestille – tilfeldige kjenninger av Egil Skallagrimsson dukker flere ganger opp uten at vi får noen nærmere forklart hvem de er.
I store trekk gjenforteller Morten Cranner Egil Skallagrimssons livshistorie fra han syv år gammel begår sitt første drap, til hans sønn Bodvar dør i en drukningsulykke, og Egil dikter sitt vakreste kvad, Sønnetapet. Men tilskueren bør nok helst kjenne Egilssoga ut og inn, for her går handlingen over stokk og stein med en voldsom fysisk ekspressivitet, og det ropes og skrikes mer enn det snakkes. Jeg opplevde store deler av forestillingen som så masete og anstrengende at den ble kjedelig – rett og slett dårlig og amatørmessig teater som jeg ikke hadde trodd jeg skulle kunne oppleve på Det Norske Teatret. Men var det bare jeg som ikke lot meg rive med av Cranners prosjekt? Det er ikke godt å si, men det var lite latter underveis, og  applausen var  svak i forhold til hva den pleier å være på Det Norske
Det var ikke skuespillernes feil, de ga alt de hadde og så dessuten ut til å more seg fortreffelig. Dramatiker og regissør Morten Cranner sier på Det Norskes hjemmeside at han lenge har vært opptatt av Egil Skallagrimsson, og «gler seg til å bringe historia opp på Scene 3. Det blir ein leik på roteloftet i ein slags Reodor Felgen- og loppemarknadsestetikk. Vi skal bruke lause rekvisittar, spenne opp eit stort råsegl og drive skuggeteater. Eg har kalla det ein viking-action-komedie-kvad-musikal og skal danne eit ekte vikingskrangleband». Vikingskranglebandet så jeg ikke noe til, og jeg oppfattet heller ikke at det var en musikal, men ellers stemmer Cranners egen beskrivelse med det som foregikk på scenen.
Vel hjemme søkte jeg opp medienes kritikker av forestilling, og de var forbausende positive, om enn temmelig intetsigende. Kan det bety at anmelderne opplevde en annen forestilling enn meg – at premierepublikummet var så velvillig og forventningsfullt at det oppsto et fruktbart samspill mellom sal og scene? Kanskje, men Bernt Kvalvik i «Dag og Tid» var skeptisk. Han kunne ikke annet enn å «lure litt på» hva som er hensikten med Cranners sceneversjon: «Skal det vere Snorre og islendingesoge for dummies? I så fall fungerer det ikkje heilt!»
Spørsmålet om hva Cranner har villet med sin burleske og innholdsløse tolkning av en av vår litteraturs tidligste klassikere har også jeg stilt meg. Og jeg har fremdeles ikke noe svar – kanskje han rett og slett har ønsket å lage en nyskapende, dekonstruert form for scenekunst? I så fall har han dessverre ikke lykkes.

Publisert: 25.11.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen26.11.15 14:57
Som jeg også skriver, kan det være at forestillingen var annerledes på premieren. To forestillinger er jo alltid forskjellige! Intet er dessuten så forskjellig som folks humoristiske sans!n De fleste av oss blir beveget og triste a det samme hendelsene, men ingenting er så forskjellig som det som får oss til å le! For øvrig var det ikke så mange som lo da jeg så forestillingen.
Viktor25.11.15 23:21
Etter å ha lest Mona Levins anmeldelse, og Dagsavisens anmeldelse av denne forestillingen, må jeg innrømme at jeg finner det litt pussig at du opplever denne som så mye dårligere enn de fleste andre anmeldere. Her opplever jeg deg, på det nærmeste, som en gledesdreper. Mona Levin beskriver forestillingen som drepende morsom, når hun sammenligner denne historien med hvordan hun opplevde den på skolen, nemlig drepende kjedelig. Dagsavisen skriver at forestillingen har høy temperatur og mye humor. Hans Rønningens Egil beskrives som like festlig som han er farlig i den samme anmeldelsen. Nå er min oppriktige mening at mange anmeldere generellt ofte er for positive til enkelte oppsetninger, sammenlignet med mine egne inntrykk, etter at jeg har sett dem. For eksempel, satt jeg igjen med et ganske annet inntrykk og opplevelse etter å ha sett forestillingen "Dido og Aeneas" på Torshov i vår. Den forestillingen likte jeg ikke i det hele tatt, sammenlignet med enkelte anmelderes opplevelse av den forestillingen. Jeg synes det er fint at du er såpass ærlig i din beskrivelse av hvordan du opplever en oppsetning. Når sant skal sies, er jeg nok oftere enig med deg enn motsatt, for å si det slik. Nå har jeg allerede kjøpt billett og skal snart se "Soga om Egil." Jeg har valgt å se denne forestillingen, blant annet på grunn av dens originalitet, og med håp om å få et innsyn i dette gamle stoffet, som jeg har svært begrensede kunnskaper om. Jeg lover å komme tilbake med en nærmere beskrivelse av mine inntrykk, når jeg har sett den.
Egil Skallagrimsson

Egil Skallagrimsson

Egil Skallagrimsson (Hans Rønningen), mora Bera (Janne Heltberg), faren Skallagrim (Øivin Berven) og broren Torolv (Audun Sandem). 

Foto Dag Jenssen