home

Realistisk spřkelseshistorie

Beaivváš Sámi Našunálateáhter gjester Det Norske Teaters Scene 3 med «Skoavdnji (Nattskygge)»

Av Inger Margrethe Olsen
Instruktør: Haukur J. Gunnarsson
Scenografi og kostymer: Bård Lie Thorbjørnsen
Musikk: Freddy Fjellheim
Med Egil Keskitalo, Ida Løken Valkepää, Heli Huovinen og flere

Igjen har det samiske nasjonalteatret gjestet Oslo med annerledes scenekunst.

Teatersjef Haukur Gunnarsson har siden 2007 ledet det samiske nasjonalteatret Beaivváš, men fra nyttår overtar svenske Rolf Degerlund sjefsstillingen. Til sin avskjedsforestilling har Gunnarsson valgt «Nattskygge», et formmessig særpreget stykke, skrevet av den avdøde samiske dramatikeren Inger Margrethe Olsen (1956–2010). Olsen var kjent for å ta opp spørsmål som var kontroversielle i det samiske samfunnet, som homoseksualitet, seksuelle overgrep og familievold, og nettopp familievold er hovedtema i «Nattskygge».

Handlingen er lagt til et sjøsamisk miljø i 1920-årene.  Gájjá (Ingá Márjá Sarre) og ektemannen Karral (Áilloš) bor sammen med Gájjás bror Piera (Egil Keskitalo), og når stykket begynner, feirer familien Pieras bryllup med Eliisa (Ida Løken Valkepää). De to elsker hverandre, men Piera er oppfarende, han behersker ikke sine brutale impulser, og finner støtte i Bibelen for at den man elsker skal man tukte, og at kvinnen skal underkaste seg mannen.

«Nattskygge» gir en skremmende og realistisk framstilling av evig-aktuelle problemstillinger som familievold, overgrep og incest, men samtidig har stykket en slags mytisk eventyrform, antakelig fordi det ifølge programmet bygger på en spøkelseshistorie fra Varanger. Personene lever i en egen verden, bortsett fra Piera er de snille og menneskevennlige, men samtidig lite opptatte av hva som skjer deres nærmeste. De stiller ikke mange spørsmål, kanskje fordi det utenfor dem ikke ser ut til å finnes noe strukturert samfunn, øvrighet eller politi – på mange måter lar Inger Margrethe Olsen miljøet hun skildrer nærmest være åsted for en tragedie fra antikken.
Dette dramatiske grepet er interessant, og gir stykket en helt spesiell dimensjon som tydelig kommer til uttrykk i den uventede slutten der hushjelpen Ánna (Heli Huovinen) alene har ansvaret for å føre handlingen til sitt katarsiske klimaks.

Slik Haukur Gunnarsson så ofte gjør, søker han i sin regi inspirasjon fra det japanske teater, det understrekes av Bård Lie Thorbjørnsens nakne scenografi,  et plankegulv omgitt av vegger, og av hans enkle, stiliserte kostymer. Frode Fjellheims musikk veksler mellom lystig bryllupsdans til dramatiske toner som underbygger den spøkelsesaktige uhyggen.
Ensemblet, seks dyktige skuespillere, skaper troverdige, enkle og realistiske personer, fra Nils Henrik Buljo som vennlig, men litt fryktsom predikant til den grusomme og umenneskelige Piera –  en mannstype som er svært realistisk skildret. Og Ida Løken Valkepää er både en kjærlig utholdende hustru, og et likblekt spøkelse, selve symbolet på rettferdighet og hevn.
Som vanlig med Beaivváš – annerledes og spennende scenekunst. Bare litt synd at tekstingen skjer høyt over scenen: for oss som ikke kan samisk, blir det vanskelig både å følge teksten og skuespilleren.

 

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen 21. novembee 2015

Publisert: 01.12.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene mĺ fylles ut!
Nattskygge

Nattskygge

Piera (Egil Keskitalo) og Eliisa (Ida Løken Valkepää)

Foto Hans Olof Utsi