Quo vadis Europa?
Tekst: Øyvind Berg
Komponist og musikalsk ledelse: R «olf-Erik Nystrøm
Regi: Susanne Øglænd
Scenografi: Carle Lange
Lys: Tilo Hahn
Med blant andre Trond Høvik, Anne E. Kokkin, Juliana Venter og Petros Michalas
En interessant reise i politikken og drømmenes verden
Jeg fikk dessverre ikke oppleve Krakk Noirs første produksjon, den samfunnskritiske «Korrupsjonens engel», der forfatter Øyvind Berg, komponist Rolf-Erik Nystrøm og operaregissør Susanne Øglænd i 2012 utviklet «sitt samarbeid omkring postdramatisk og tverrfaglig eksperimentering på musikkfeltet».
Årets prosjekt er like samfunnskritisk, og går et skritt videre: mens «Korrupsjonens engel» tok for seg finanskapitalismens konsekvenser for den norske velferdsstaten, er det selve drømmen om Europa som står for fall i det «europeiske samarbeidsprosjektet» «Congress of Dreams».
Det holdes stadig konferanser som skal komme fram til hvordan verdens problemer kan løses. På Black Box Teater åpner «Congress og Dreams» med at den norske filosofen Ola Leine (Trond Høvik) står foran teppet som skiller scenen fra salen, og forteller oss om konferansen som nå skal holdes, «den store europeiske drømmekongressen…. The biggest dream event in decades.»
Og ettersom engelsk er dagens verdensspråk, og to av skuespillerne kommer fra henholdsvis Sør-Afrika (skuespiller og sanger Julia Venter) og Hellas (skuespiller og musiker Petros Michalas), er scenespråket naturligvis engelsk. Forestillingen veksler mellom de høyst aktuelle innleggene som en tysk finansanalytiker, en italiensk toppolitiker, en nederlandsk journalist og en finsk lege, alle konferansedeltakere, framfører foran sceneteppet, og en rekke mer løsrevne, drømmeaktige sekvenser som utspiller seg på taket til konferanselokalet, og der
musikken og musikerne har en viktig plass.
Men hvor er det blitt av drømmen om et bedre samfunn? Europa er i krise: den tyske finansanalytikeren beklager innføringen av «a monetary union/where no real political union existed», og journalisten kan fortelle oss at innbyggerne i Europas fattige land nok drømmer «of going to a better place», men i de rike landene drømmer ingen om noe lenger, folk blir bare litt irritert over «all these Polish immigrants or the Muslims, and the current government». En kvinnelig junkie som kommer fra «one of the mots privileged families/in one of the most privileged countries of the world» – utvilsomt Norge – har overhodet ingen drømmer igjen. Men skal vi kunne arbeide for en bedre verden og et bedre Europa, er det en forutsetning at også vi enkeltmennesker har våre drømmer, for det er drømmene som dikterer politikken. Og uten evnen til å drømme har Europa ingen framtid.
En interessant problemstilling, som forestillingens scenespråk understreker med sine vekslinger mellom kongressdeltakernes fornuftige innlegg, og de mange direkte og emosjonelle utvekslingene som finner sted i den mer drømmeaktige verden.
Men ett problem med oppsetningen er at det iblant snakkes så fort at det er svært vanskelig å følge teksten, spesielt de mange samtalene som utspiller seg på taket.
Her bør nok noe gjøres, for hadde ikke jeg vært så heldig å ha den skrevne teksten, ville jeg nok ikke oppfattet aktualiteten i Øyvind Bergs politiske argumentasjon.
Et stort pluss ved «Congress of Dreams» er Rolf-Erik Nystrøms musikk – en vakker tonereise gjennom århundrene – og er ikke nettopp musikken uttrykk for våre innerste drømmer?
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 27., november 2015
Publisert: 01.12.15 av IdaLou Larsen
Din kommentar:
Kommentarer (5):
| IdaLou Larsen | 14.12.15 15:00 |
| Jeg er jo født og oppvokst i Frankrike, og med fransk klassisk artium (latin og gresk), kunne jeg særdeles lite om Egil Skallagrimsson. Men min mann som har norsk artium, gjenfortalte historien ti meg dagen før s¨jeg skulle vite en del om hva jeg gikk til. Så jeg møtte ikke helt uforberedt. Men nettopp fordi jeg har lest og kan en god del om Middelalderen, syntes jeg det ble idiotisk å framstille den så ensrettet og konvensjonelt som det ble gjort her. En altfor enkel tolkning der alle var dumme som nek når de ikke bar massemordere. Det ble snakket så fort og ropt så høyt at det i perioder ikke var mulig å få med seg det som ble ropt på scenen. Og selve denne spillestilen som likesom skal forsikre meg om at dette må jeg ikke tro er virkelighet, nei det er teater, irriterer meg alltid. Når det er sagt er jeg enig med deg hva Hans Rønningen angår. Hans "Woyzzeck" i fjor er en av de beste tolkninger av rollen jeg har sett, så jeg syntes det var synd at han ikke fikk framstille en virkelig og troverdig Egil - en interessant skikkelse, på en og samme tid morder og dikter. Men uansett - opplevelser kan man ikke forandre! | |
| Viktor | 12.12.15 01:25 |
| Min oppriktige mening er at forestillingen "Soga om Egil Skallagrimsson" var både morsom, original og fantasifull. Jeg synes regissør Morten Cranner har klart å få mye spennende ut av dette stoffet. Som Mona Levin også skriver i sin anmeldelse, kan dette stoffet fort bli noe kjedelig, for eksempel i en skole-situasjon. Er helt enig med henne i at dette stoffet som hun opplevde "drepende" kjedelig på skolen, ble "drepende" morsomt på Scene 3. Jeg synes faktisk "Egil Skallagrimsson" var en av de bedre forestillingene jeg har sett på Scene 3 på lenge. Forestillingene på Scene 3 er ofte ingen store teater-opplevelser, synes jeg. Forestillingene der er ofte litt kjedelige og tamme. Jeg synes regissør Cranner har fått frem noe av den brutaliteten som fant sted i den tids- epoken, hvor stridighet og uenighet mellom folk ofte førte til drap. Mye skrik og skrål og en fysisk utagerende spille-stil, som du mener gjør forestillingen til kjedelig amatør-teater, synes jeg bidrar til å få frem den brutalitet som på den tiden åpenbart eksisterte. Morsomt ble det også, synes jeg. For øvrig liker jeg å se Hans Rønningen på scenen. Han er en meget god skuespiller, sanger og musiker. I denne forestillingen synes jeg han klarte å fremstille hovedpersonen "Egil" slik at tilskueren kunne få et oppfatning av hvordan denne brutale personens liv utviklet seg fra vugge til grav. Så er jeg enig med deg i at det ofte er interessant å diskutere når man er uenig. | |
| IdaLou Larsen | 11.12.15 22:46 |
| Tusen takk for kommentar! Alltid morsomt når man er uenig - har vi sett den samme forestillingen eller var kontakt mellom publikum og sal da du så den en helt annen enn da jeg gjorde det? Uansett - skulle gjerne møtt deg og debattert de forskjellige aspektene ved forestillingen - et ene etter det andre! Vi snakkes videre (håper jeg!) PS. Det er veldig sjelden jeg opplever en forestilling så negativtn som jeg gjorde "Egil Skallagrimsson"! | |
| Viktor | 10.12.15 15:21 |
| Hei igjen! Her er mine reaksjoner etter å ha sett forestillingene "Soga om Egil Skallagrimsson" , "Bu Betre" og "Elva som deler byen" på Scene 3, Det Norske Teatret. "Soga om Egil Skallagrimsson" var den forestillingen jeg likte best av disse tre. Således er jeg uenig med deg i din negative omtale og oppfatning av denne forestillingen. Jeg synes regissøren har fått mye ut av dette stoffet, med sine mange kreative påfunn og rekvisitter. Han har, på en morsom måte, klart å formidle hvordan man levde på den tiden. Gode prestasjoner av skuespillerne, hvor spesielt Hans Rønningen, Øyvind Berven og Janne Heltberg fremhevet seg. For øvrig var hverken "Bu betre" og "Elva som deler byen" noen store teater- opplevelser for min del. | |
| Trond Ålvik | 03.12.15 12:38 |
| Takk for at du her påpeker skuespillernes tendens til å snakke fort! Denne uskikken gjør seg også gjeldende i norskspråklig teater. Meningen er kanskje å gjenspeile virkeligheten - hvor man jo også snakker langt hurtigere enn tidligere. Wenche Foss skal visst ha påpekt at å spille "Rosmersholm" i dag tar atskillig kortere tid enn det tok første gang hun var med i stykket for mange år siden, med den samme mengde tekst! Det er to uheldige ting med denne praksisen: Én ting er at det kan være vanskelig for en tilhører litt oppe i årene å få tak i tekstens fulle mening når den avleveres i rasende tempo. (Og teatertekster er jo nettopp ment å være fulle av mening). En annet problem ligger i det fysisk- akustiske: De lydbølgene som kommer ut av skuespillernes munner blir reflektert av vegger og kulisser i det store scenerommet, og da kan det oppstå interaksjoner mellom lydbølgene, slik at de svekkes og blandes sammen, noe som gjør tilhørernes oppfattelse og forståelse enda mer vanskelig. Så stå på - og ikke vær redd for å kritisere uheldige tendenser i vår tids teater! Det hjelper ikke at vi dødelige sier noe, men du har autoritet på feltet. | |
Congress of Dreams
Foto Kaja Bruskeland