En fascinerende opplevelse

Det Norske Teatret, Hovudscenen: "Jungelboka"

Etter Rudyard Kiplings fortellinger Dramatisert av Alexander Mørk-Eidem, omarbeidet av Erik Ulfsby, Line Grünfeld og Ola E. Bø Regi: Erik Ulfsby/Scenografi: Even Børsum/Kostymer: Ingrid Nylander/Koreografi: Belinda Braza Musikk: Camilla Puccini Med Adil, Svein Roger Karlsen, Geir Kvarme. Ulrikke Døvigen, Niklas Gundersen, Jonas Digerud og mange flere

Med en strålende Adil i rollen som Mowgli begeistrer en gjennomført «Jungelbok» både unge og eldre.

Forestillingen går mot finalen. Mowgli (Adil) er blitt voksen, han skal forlate jungelen og finne tilbake til sine artsfrender: menneskene. Han står helt fremme på scenen. Så begynner han å synge samtidig som han tar et sprang opp til ryggstøet i første benkerad, så til neste, så til neste igjen. Teppet går ned og forvandles til et speil der vi følger Mowglis dristige ferd fra rad til rad opp gjennom hele teatersalongen. Spontant reiser salen seg, og applausen bryter løs som et tordenbrak. Nå er premiere-applaus noe for seg selv, der venner og bekjente alltid sørger for å få opp stemningen. Det gjør de også her, men denne applausen er noe mer, den er uttrykk for en begeistring så helhjertet og spontan at jeg ikke kan huske noe lignende. Den er kanskje dagligdags på en rockekonsert, men selv om vi har sett halsbrekkende, mesterlig gjennomført breakdance og lyttet til rockete musikk, er det til teatret publikum her gir sin entusiastiske hyllest.

   Alexander Mørk-Eidems Kipling-dramatisering, opprinnelig laget for Stockholms Stadsteater, der den hadde premiere i fjor, er en utfordrende fornyelse av fortellingen om Mowgli. Sivilisasjonen har spilt fallitt, menneskene har flyktet fra byenes giftige forurensede luft, og «dyrene» har overtatt. Handlingen utspiller seg i en gjengrodd byruin, her ved restene av det nye operabygget. Ulvene er det frie folket av uteliggere og tiggere som tar seg av menneskebarnet Mowgli etter at tigeren Shere Kahn, den fryktinngydende, hatske og blodtørstige skinheaden, har spist opp foreldrene hans.

 I byjungelen kjemper alle mot alle. I dette tøffe og nådeløse samfunnet er Mowgli en fremmed, og for å overleve må han lære jungelens lov. Han får hjelp av panteren Bagheera (Lars Jacob Holm), en elegant svartkledd transvestitt med høyhælte støvler, og av bjørnen Baloo (Geir Kvarme), en ukomplisert og sentimental boksetrener, Mowglis to eneste venner og forbundsfeller etter at Shere Kahn også dreper og spiser hans ulvemor og ulveflokkens leder. Det er farlige fiender overalt: truslene fra den brutale Shere Kahn er opplagte, lumskere er så vel knepene til de overstadig vennlige apekattene fra beste vestkant som lokker Mowgli til å ruse seg, som den hypnotiske makten til slangen Kaa, en norsk utgave av Kill Bills Una Thurman. Ikke nok med det: de krigerske menneskenes helikoptre holder stadig byen under oppsyn, og en natt ramler en død mann og en revolver ned på bakken. Ikke lett for Mowgli å avgjøre i hvilken verden han vil høre hjemme, men på råd av sine to venner velger han menneskene etter at han har beseiret Shere Kahn, med redelige midler, det vil si uten bruk av våpen.

 Forestillingen «passar frå 11 år og oppover» skriver teatret. Det er riktig, selv om de blodige effektene er vel motbydelige for barn som nok ikke vil oppfatte at oppsetningen, ifølge teatret, er en «allegori over vår samtid/framtid», eller se den samfunnsaktuelle dobbeltdimensjonen hos jungelens dyr, gribbene er for eksempel journalister, og den evigsultne sjakalen Tabaqui (Jon Eivind Gullord) forretningsadvokat. Men Jungelboka har fart, spenning, action og en fantastisk energisk driv. Kjent musikk med bred appell framført med trøkk, imponerende dansenumre der de unge danserne, med Mowgli/Adil i spissen, tøyer grensene for menneskekroppens muligheter, kampscener som er fabelaktige i sin elegante presisjon, et korthugget, banalt tøft ungdomsspråk, og en vital humor – alt dette går rett hjem til de unge Det Norske Teatret vil ha i tale, men også vi eldre rives med av forestillingens mange gylne øyeblikk. Ikke minst Adils helt spesielle talent, hans enorme sceniske nærvær og hans fremmede bakgrunn gjør Jungelboka til en milepæl i norsk teater. Samtidig er det noe foruroligende ved estetiseringen av volden, og ved forestillingens uklare budskap: Med sin dødbringende teknologi er ikke den menneskeverden Mowgli til slutt velger, særlig bedre enn jungelen han forlater.

   Virkningsfull og intelligent regi, glitrende skuespillerprestasjonene som alle burde blitt utdypet – ja, Jungelboka begeistrer. Men samtidig inngir Mørk-Eidems tidsriktige og politisk korrekte jungelvisjon et snev av udefinerbar uro - kanskje nettopp på grunn av de unge tilskuernes uforbeholdne jubel.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen lørdag 11. oktober

 

Publisert: 14.10.08 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

sjkcdn	16.07.10 01:36
ka sier jeg kjønnner ikke