home

Naboer i dødens forgård

Det Norske Teatret, Scene 3: Johnsen og Johnsen i live

Av Will Eno
Omsetjing: Marita Liabø
Regi: Anders T. Andersen
I rollene: Per Schaaning, Marit Adelaide Andreassen, Svein Roger Karlsen, Ulrikke Hansen Døvigen

Et interessant forsøk på å gi absurdismen nytt liv lykkes ikke helt

Det absurde teater, som vi lenge har trodd hørte fortiden til, har gjenoppstått med den amerikanske dramatikeren Will Eno. Så vidt jeg kan se, er han ikke tidligere blitt spilt i Norge, og Det Norske Teatret er det første europeiske teatret som setter opp «Johnsen og Johnsen i live». Originaltittelen «The realististic Joneses» spiller på uttrykket «to keep ut with the Joneses», å ikke være dårligere enn naboen, og stykkets fire personer er nettopp to nabopar, begge med det ganske banale etternavnet Jones. I den norske versjonen som fremdeles utspiller seg i USA, er det blitt til Johnsen.
Et middelaldrende ektepar, Bob (Per Schaaning) og Jennifer (Marit Adelaide Andreassen) sitter en sommerkveld ute i hagen. Hun klager over at de egentlig ikke prater sammen, bare «kastar ord på kvarandre», og de fleste kan nok nikke gjenkjennende til deres intetsigende, nesten litt absurde samtale om alt og ingenting – helst det siste. Uventet får de besøk av et noe yngre ektepar, Pony (Ulrikke Hansen Døvigen) og John (Svein Roger Karlsen),  som nettopp har flyttet inn i huset ved siden av, og gjerne vil bli kjent med sine nye naboer.
I litt over en time følger vi de to parene gjennom en rekke hverdagslige situasjoner der alle fire fører uendelig lange og ganske uinteressante dialoger. Tilfeldigvis treffer John på Jennifer i butikken, mens Bob, visstnok på oppfordring fra John, avlegger Pony et sent kveldsbesøk. Tiltrekkes mennene av hverandres koner? I så fall får det ingen betydning.
Derimot har ektefellene samlivsproblemer. Det kommer fram at både Bob og John lider av samme oppdiktede, dødelige sykdommen, Harriman Leaveys syndrom, oppkalt etter småbyens lege. Selv om Bob erkjenner at han er syk, fornekter han på et vis sykdommen, mens han forlanger total omsorg fra Jennifer samtidig som han avviser henne. John derimot vil ikke at Pony skal vite at han er syk, men de stadige anfallene hans sliter på forholdet.
Dødens skygge hviler over stykket. Det understrekes av mennenes sykdom og kvinnenes dødsangst, og kommer til uttrykk gjennom en annen pasient med samme sykdom som Bob og John, en mann vi bare hører om, og som uventet lider en blodig død på restauranten der Johnsen-ekteparene spiste middag.
Det er ikke lett å holde på oppmerksomheten gjennom de lange, stort sett meningsløse samtalene som utgjør hele «handlingen» i «Johnsen og Johnsen i live». Hensikten er vel at de skal avdekke frykten, ensomheten og selvopptattheten som kjennetegner oss «vanlige» mennesker, samtidig som de absurde replikkene nok også er ment å more oss, både fordi de er meningsløse, og fordi de viser oss noe grunnleggende om oss selv som vi kanskje helst vil lukke øynene for. Prinsipielt skjønner jeg dette, selv om jeg dessverre må jeg innrømme at det ikke var så mange ganger jeg moret meg. Men ingenting er så forskjellig som sansen for humor, og flere tilskuere moret seg og lo stadig gjennom hele forestillingen.
De fire skuespillerne skaper troverdige karakterer – Ulrikke Hansen Døvigen den ivrige, livslystne Pony, Svein Roger Karlsen hennes filosofisk anlagte og ordrike ektemann John, Marit Adelaide Andreassens den ensomme og ulykkelige Jennifer som kjemper med og mot sin vanskelig krakilske ektemann Bob (Per Schaaning), og 
hungrer etter kontakt og vennskap. Anders T. Andersen har valgt å la skuespillerne snakke så naturlig og lite teatralsk som mulig – kanskje nettopp for å framheve at her kan vi alle kjenne oss igjen. Samtidig kan det være en grunn til at replikkene mister noe av sitt komisk-absurde element, og at temaet blir for utydelig.
Et interessant, men litt for langtrukkent forsøk på å gjenopplive absurdismen med en altfor uklar tilnærming til et vesentlig spørsmål.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 25. januar 2016

Publisert: 25.01.16 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (7):

Viktor30.01.16 14:46
Jeg så forestillingen torsdag, 28.januar. Jeg tipper at snitt-alderen på publikum den kvelden, var ca. 45-50 år. Ja, jeg hadde inntrykk av at den yngre delen av publikum, moret seg mer enn de over 50, for å si det slik. Enkelte publikummere i salen moret seg nok litt i enkelte sekvenser av forestillingen. Jeg kunne registrere litt humring / svak latter blant enkelte. Men noen store ovasjoner eller begeistring, var det ikke. Skuespillernes prestasjoner var stort sett gode (bortsett fra mangelfull diksjon hos enkelte) Det gjelder spesielt Heidi Gjermundsen Broch. Hennes prestasjon var meget god! Men som jeg skriver nedenfor, var dette en musikal som ikke på noen måte fenget meg. Stikkord: UINTERESSANT. Hva angår "Den glade enke", så jeg den sist på Nationaltheatret med Karin Lunden i hovedrollen. Jeg mener å huske at det var på slutten av 80-tallet.? Av Aftenpostens anmeldelse får man inntrykk av at deler av den opprinnelige musikken nå er erstattet av latinske rytmer med bl.a. tango, samt rock, pop, sirkusmusikk mm. For øvrig, blir februar en heftig teater- måned for min del. Til uken skal jeg se "Motortown" på Malersalen, og "Stormen" på Torshov. Så blir det "Den Stundesløse" av Holberg, på Amfiscenen. Og deretter "Den glade enke" på Oslo Nye. I slutten av februar er planen å se "Andre Verdskrigen", som jeg ser frem til med stor forventning. Siden jeg likte den forrige maraton-forestillingen på Det Norske, "Bibelen", svært godt, er jeg spent på hva regissør Ulfsby har fått ut av dette store prosjektet.
IdaLou Larsen30.01.16 11:48
Morsomt at vi er enige her! Jeg hadde også problemer med skuespillernes diksjon, spesielt på Det Norske Teatret skjer det ofte. Meget spent på hva du vil synes om "Den glade enke" - en gjennomført forestilling som imponerte, men ikke begeistret meg.Savnet Lehars musikk. Legger ut anmeldelsen min i kveld. Enig med deg hva angår musikalvalget, hadde du inntrykk av at "Tenk om" begeistret de yngre publikummerne?
Viktor30.01.16 00:34
Etter å ha sett musikalen "Tenk om" på Det Norske Teatret, er min konklusjon at denne musikalen ikke "grep" meg i det hele tatt. Jeg kjedet meg gjennom store deler av forestillingen. Din beskrivelse av denne musikalen som "uinteressant", støtter jeg fullt og helt. Jeg syntes også det var litt vanskelig å følge stykkets handling(som jeg oppfattet temmelig udramatisk og uspennende), blant annet på grunn av at enkelte av skuespillerne snakket svært fort og utydelig på nynorsk (det gjelder spesielt de som snakket nynorsk med bergensk aksent). Sangene som ble fremført var heller ikke spesielt iørefallende, eller melodiøse, synes jeg. Nå gleder jeg meg til å se "Den glade enke" på Oslo Nye, medio februar. Etter å ha lest anmeldelsene i VG og Aftenposten, ser jeg med stor forventning frem til å se den forestillingen! Det blir nok en ganske annen opplevelse enn denne, såkalte moderne musikalen, som Det Norske Teatret satser på denne våren. Kan vi drømme om å få se en "Evert Taube"- musikal på Det Norske snart? Det er veldig lenge siden de spilte "Så lenge skuta kan gå" med blant andre Lasse Kolstad, Rolf Just Nilsen og Sølvi Wang. En fantastisk og uforglemmelig opplevelse! Eller kan vi håpe på en ny versjon av "Sound of Music"? Jeg er klar over at teatersjef Ulfsby satser mye på å få inn en ny generasjon publikum i teateret, nemlig et meget ungt publikum. Og det er selvsagt viktig. Det er mulig at "Tenk om" vil fenge deler av dette publikumet. Men det finnes også en annen generasjon publikum som ønsker å få oppleve musikaler av en ganske annen type enn "Tenk om".
IdaLou Larsen29.01.16 13:04
Hva gjelder "Tenk om" vil du være i den heldige situasjonen at du vet hva stykket handler om - alt dette med parallelle livsløp. Det gjorde ikke jeg - derfor vil den opplagt være lettere for deg å følge!
Viktor28.01.16 16:52
Som anmelder tenker jeg at det er viktig å være ærlig og oppriktig om sin opplevelse av den forestilling man skal anmelde. Det er relativt mange teater-tilbud i hovedstaden. Og det koster å gå i teater, spesielt hvis det ikke finnes noen rabatt-ordninger å benytte seg av. Det er derfor fint at du ærlig og oppriktig skriver om din subjektive oppfatning av forestillingen når du anmelder, slik at leseren kan få en oppfatning om forestillingen, og evt. velge bort en forestilling, man i utgangspunktet hadde tenkt å se. Jeg er ikke så sikker om alle anmeldere er like ærlige som du. Ofte er jeg enig med deg. Enkelte ganger er jeg uenig. I kveld skal jeg se "Tenk om" på Det Norske Teatret. Det skal bli interessant å se om jeg er av samme oppfatning som deg etter å ha sett den forestillingen.
IdaLou Larsen28.01.16 15:32
Jeg er ikke uenig i at forestillingen holder kvalitet. Men jeg har lest teksten grundig og jeg synes nok ikke at Will Eno lykkes helt i sitt forsøk på å forene det absurde, det komiske og det tragiske. En av grunnene til at jeg kanskje er mer skeptisk enn de andre anmelderne kan være at for meg er teksten som er grunnlaget for forestillingen uhyre viktig. Og det er den som skuffer meg med alle de tre stykkene der du påpeker at jeg er mer kritisk enn de de øvrige anmelderne.
Viktor27.01.16 04:29
Litt pussig er det jo at både Aftenposten og Dagbladet har gitt forestillingen terningkast 5. Noe som burde tilsi at den holder relativt høy kvalitet. Samtidig opplever jeg at du ikke er i nærheten av å være like begeistret. Men som du, ganske riktig skriver, kan den humoristiske sansen være ganske ulik fra menneske til menneske. Hvis man sammenligner din og min opplevelse av "Soga om Egil Skallagrimsson", så var vel nettopp den forestillingen et typisk eksempel på hvor forskjellig ulike mennesker kan oppleve en og samme forestilling. Det vil si: Hvor forskjellig en forestilling "når frem" til mottakeren, les: tilskueren. Samtidig må jeg innrømme at enkelte av forestillingene på Scene 3, kanskje kan karakteriseres som forestillinger for "spesielt interesserte." Hva mener du? Du skriver at de fire skuespillerne skaper troverdige karakterer. I den anledning tillater jeg meg å spørre deg: Synes du noen av skuespillerne fremhevet seg spesielt? Jeg ser at Marit Andreassen står på rolle- listen. Hun er, etter min mening, en av våre beste kvinnelige. Og bør brukes hyppigere!
Johnsen og Johnsen i live

Johnsen og Johnsen i live

Bob (Per Schaaning), Pony (Ulrikke Hansen Døvigen),John (Svein Roger Karlsen) og Jennifer (Marit Adelaide Andreassen) blir kjent 

Foto Dag Jenssen