I dødens nærvær

Beaivváš Sámi Našunálateáhter gjester Det Norske Teaters Scene 3 gjester Det Norske Teaters Scene 3 med «Vidas Extremas», et samarbeid mellom teatret og gruppene Sotzil og Guatemaya, begge fra Guatemala

Rosa Chávez, og Angel «Kame» Canas Ambrosio satt sammen av Jon Tombre
Regi: Jon Tombre
Scenografi: Even Børsum
Med Mary Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Mercedes Francisca Garcia Ordonez, Luis Ricardo Cumes Gonzales, Nils Rune Utsi, Ludwing Isaac Chicohay Mejia, Wilson Ottoniel Puac Joj, Carlos David Catun Quintana

«Vidas extremas» er en sterk og allmennmenneskelig opplevelse.

På den samiske nasjonaldagen 6. februar, hadde Beaivváš Sámi Našunálateáhter urpremiere på sin kanskje mest spennende oppsetning hittil. Den har spansk tittel og heter «Vidas Extremas», ordrett oversatt «ekstreme liv» men i regissør Jon Tombres tolkning «livets ekstremiteter». «Vidas extremas» er resultatet av et nært samarbeid mellom Beaivváš og to grupper fra Guatemala.
Samarbeidet mellom norske samer og guatemalske maya’er startet i 2010 da den en gang så kontroversielle samiske festivalen Riddu Riđđu, som har til hensikt «å synliggjøre, utfordre og utvikle samers og andre urfolks kultur og identitet», fikk besøk av teatergruppen og kultursentret Sotz’il Jay fra Guatemala. Da han kom hjem fra Norge ble gruppens leder brutalt myrdet, og den norske ambassadøren uttalte at «det var nærliggende å tenke at mordet ble utført for å sette en stopper for hans arbeid for maya-kulturen».
Maya-kulturen er blant verdens eldste, den fikk for eksempel tidlig et fullt utviklet skriftspråk. Mayaene består i dag av over 8 millioner mennesker, selv om de ble sterkt rammet av den blodige borgerkrigen som herjet Guatemala fra 1960 til 1996. Av de rundt 200000 som ble drept tilhørte over 83 prosent mayaene, og mange av dem ble sivile ofre for militærmassakrer.
Den samiske urbefolkningen i Norge, Sverige og Finland lever under helt andre forhold, men mye tyder på at samene fremdeles opplever at de ikke oppfattes som helt likeverdige nordmenn.
Resultatet av samarbeidet mellom de to urfolkene er blitt en sterk visuell opplevelse. Den bygger på smertefulle minner fra borgerkrigens tid, det viser åpningsscenen der to soldater med gevær leker seg med en fange før de med stor fornøyelse skyter ham. Den er ingen vanlig dokumentar, men en leken, lystig og skremmende mørk framstilling av dødens stadige nærvær i menneskets liv.
Gjennom 17 dikt som alle handler om forsvinning, konfronteres vi med en rekke overraskende og utfordrende dødsvariasjoner som samtidig også er en hyllest til livet. Selv om mange av diktene har sin opprinnelse i borgerkrigens opplevelser, er de så allmennmenneskelige at de angår oss alle – både når de uttrykker fortvilelse, sorg og håp, og når de rett og slett forteller en historie som i «En tom stol», om eleven som en dag ikke kommer på skolen, og «neste morgen/ er det en annen som er den morsomste/raskeste smarteste/ og du kommer ikke dagen etter/ eller dagen etter det igjen». 
Scenograf Even Børsum og videoansvarlig Andreas Ausland har skapt en visuelt ekspressiv verden – bakveggen ser lenge ut som et slags arkiv, men mot slutten forandrer den seg til en virkningsfull videomontasje der vi kjører rundt i Guatemalas gater – en suggestiv og realistisk opplevelse.
Utgangspunktet for forestillingen er «fortiden som et premiss for nåtiden, rett til egen historie og moderne urfolks identitet», skriver regissør Jon Tombre som i et fruktbart samarbeid ikke minst med forestillingens to maya-koreografer har skapt en og dragende verden med et sterkt rituelt preg. Spesielt uttrykksfullt i sammenhengen er de tre guatemalske dansernes akrobatiske, livsbejaende og humørfylte hiphop-numre, men også sangene til Mercedes Francisca Garcia Ordonez og joiken til Mary Sarre beriker vår opplevelse.
Beaivváš Sámi Našunálateáhter har lenge gledet sine trofaste tilskuere med interessante og tankevekkende oppsetninger som har sett verden fra et samisk ståsted – i seg selv en nødvendig påminnelse. Men med «Vidas extremas» går teatret et langt skritt lenger, og tar oss med inn i en verden som grunnleggende er oss fremmed, men som fremstilles slik at vi også blir en del av den. En enda viktigere påminnelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag den 8. februar 2016

Publisert: 09.02.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!