home

Krigen som buskis

Det Norske Teatret, Scene 3: «Frukost i det grøne»

Av Fernando Arrabal
Omsetjing: Odd Jan Sandsdalen
Regissør Catrine Telle
Med Eivin Nilsen Salthe, Jan Grønli, Hilde Olaussen, Nina Woxholtt, Elisabeth Sand og Øyvin Berven

Catrine Telles forsøk på å aktualisere Arrabals komiske tragedie lykkes ikke helt

Da han var i 20-årene reiste Fernando Arrabal fra sitt hjemland, det Franco-styrte Spania, og slo seg ned i Paris. Han ble en del av kretsen omkring André Breton, surrealismens opphavsmann, og i 1962 var han en av initiativtakerne til «det paniske teatret» som skulle dyrke det absurde og det ekstreme. Han var, og er fremdeles, en meget produktiv forfatter som skriver i alle sjangere: dikt, essays, romaner og ikke minst dramatikk. I Frankrike var han i 1960-70 årene en av tidens mest spilte forfattere, og på Scene 7, Norges første alternative teater, satte kunstnerisk leder, nylig avdøde Sossen Krohg, opp flere av stykkene hans.

Han var bare 21 år gammel da han i 1952 skrev sitt første, og nok fremdeles mest spilte skuespill, «Frukost i det grøne». I Norge ble enakteren først satt opp på Det Norske Teatret i 1973, sammen med en annen enakter. «Krig i fjerde etasje» av Pavel Kohout. Tekstens oversetter, Odd Jan Sandsdalen, hadde også regien, og Bjørn Sundquist spilte den unge soldaten.
«Frukost i det grøne» er noe så selvmotsigende som en absurd komedie med uunngåelig tragisk slutt. Til en viss grad har regissør Catrine Telle tonet ned humoren i teksten, og i stedet valgt å vektlegge krigens truende nærvær. Oppsetningen innledes her med et skyggespill som i manus har fått navnet «Den assymetriske krigen», og som nok ikke er en del av Arrabals tekst. Hensikten er kanskje å skildre krigens absurde tilfeldighet, men opptrinnene der familier med barn, kvinner i burka og soldater vandrer foran og bak bunnveggens lerret er verken morsomme eller skremmende: De er rett og slett litt langdryge. 
Telles replikkinstruksjon får heller ikke godt fram humoren i Arrabals skildring av forholdet mellom den unge soldaten Zapo (Eivin Nilsen Salthe) og foreldrene hans (Jan Grønli og Hilde Olaussen). Når ikke bomber og kuler skremmer vettet av ham, kjeder Zapo seg på vaktposten der han sitter mutt alene. Han strikker for å få tiden til å gå. Så dukker brått foreldrene hans opp med stor picknick-kurver. Han prøver å forklare dem at det er for farlig for dem å være der, og at de må snu med en gang. Men hvem er det som bestemmer i en familie? Det er pappa og mamma, og soldaten har ingenting han skal ha sagt.
Når en fiendtlig soldat uventet dukker opp, ser Zapo endelig sjansen til å vise faren hvor flink han er som har tatt en fange. Men den gang ei – faren tar øyeblikkelig over kommandoen. Denne fiendtlige soldaten er her en kvinne (Nina Woxholtt). I og for seg greit nok, men det bringer inn en litt forstyrrende erotisk dimensjon.

Den absurde humoren i dialogene mellom de overbeskyttende bedrevitende foreldrene og soldaten som blir barn igjen i møte med dem, er noe av styrken i stykket. Her blir det rett og slett ikke morsomt nok. En grunn kan være at Eivin Nilsen Salthe er blitt instruert til å gi sine replikker et altfor høyt og enstonig toneleie. Hensikten er kanskje å gi uttrykk for infantil opposisjon, men den forskyver balansen i samspillet, og fratar dialogen en viktig dimensjon. Dermed nedtones også den absurde kontrasten mellom familiekomedie og krigstragedie.

Hos Arrabal tar en tilfeldig maskingeværsalve livet at alle fire mens de danser i glede over at faren – naturligvis faren! – har funnet ut hvordan alle kriger enkelt kan ta slutt. Catrine Telle lar to terrorister skyter de fire ned etter tur – et forsøk på å modernisere og aktualisere teksten?
Det er ikke umulig at tiden har løpt fra Arrabals tragikomiske krigsparafrase. Men hovedproblemstillingen er like aktuell den dag i dag, så det kan også tenkes at Catrine Telles forsøk på å modernisere teksten ikke treffer tidsånden. Men uansett hvor ansvaret ligger, så er «Frukost i det grøne» dessverre ingen stor opplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 22. februar 2016

Publisert: 22.02.16 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (5):

Viktor26.02.16 23:54
Jeg har også sett "Merlin". Det er lenge siden. Iflg. sceneweb hadde den premiere 30.september 1989. Altså ca. 27 år siden. Du verden som tiden flyr! I likhet med deg, likte jeg den meget godt. I tillegg, husker jeg at publikum ble servert lapskaus i pausen, inkludert i teater-billetten. Hvis man ønsker bespisning i pausen på "Andre Verdskrigen", er tilbudet en kopp Thai-suppe til en pris av ca.kr 200,- som kommer i tillegg til teater-billetten. Hva angår "Bibelen", likte jeg den meget godt. Men i motsetning til deg, likte jeg del 1 best, dvs. Det Gamle Testamente. Jeg syntes den delen var den beste, teater- messig. For meg, som ikke har lest Det Gamle Testamente, syntes jeg den delen var meget lærerik. Og gjenkjennelig. En del av dette stoffet husker jeg fra skole-pensum. At jeg opplevde "Bibelen" som en meget god forestilling, skyldes nok mye regissør Stein Winge, og hans fantasi-rike regi. Samt fantastiske skuespillere, som Bjørn Sundquist, Bjørn Skagestad, Jan Grønli, Frank Kjosås, og Marianne Krogh med flere. Er spent på å lese hva du mener om "Andre Verdskrigen", etter 4.mars!
IdaLou Larsen26.02.16 20:12
Det blir spennende. Ser den antakelig 4. mars, det er ikke så mange forestillinger å velge mellom. Jeg likte spesielt "Bibelen"s annen del, syntes den første var for uklar og rotete. Konklusjone min var at "I sum er «Bibelen» en høyst forvirret og uklar oppsetning. Til tider godt teater, men i lange partier stillestående, og altfor ordrikt. Men en kristen tilskuer vil kanskje på godt og vondt få en sterkere opplevelse enn jeg." "Merlin" derimot likte jeg meget godt. Ja, vi får se om vi blir enige eller uenige denne gangen! (15 minutter med navn gir meg ingen umiddelbar tenning!)
Viktor26.02.16 02:57
Etter en lang og slitsom kveld i teateret, etter å ha overvært generalprøven på "Andre Verdskrigen", som jeg hadde store forventninger til, må jeg innrømme at jeg er en smule skuffet. Den falt ikke helt i min smak. Ikke i nærheten av samme teater- opplevelse som forrige maraton- forestilling på Det Norske, "Bibelen". Dog er jeg imponert over energien til enkelte av skuespillerne. For eksempel Gjertrud Jynge, som i forestillingens avsluttende sekvens bruker nærmere 15 minutter på opplesning av navn på utenlandske barn og ungdom som døde under krigen. Jeg ser med forventning frem til din mening om denne forestillingen!
IdaLou Larsen23.02.16 22:57
Jeg ble skuffet av selve det dramatiske verket "Motortown". Men helt enig i at det var gode skuespilllrprestasjoner, men for meg er det ikke nok når teksten ikke holder og instruktøren ikke har klart å få den til å angå meg. Det er nok min franske bakgrunn som må ta skylden!"Den stundesløse" har jeg ikke sett, er forsåvidt interessert i Laurent Chétouane som regissør, så kanskje jeg skal ta en tur!
Viktor23.02.16 15:00
Takk for en interessant anmeldelse og utfyllende informasjon om forfatteren! Jeg hadde opprinnelig tenkt å se denne forestillingen i kveld. Men velger å droppe den, siden jeg skal se tre andre forestillinger denne uken, i anledning av vinterferie-tilbudet til teatrene. "Motortown" på Malersalen så jeg i går. Det var ingen lystelig forestilling. Snarere en "mørk", dyster og skremmende historie. Meget gode prestasjoner av samtlige skuespillere. Det er tydelig at Bjørn Floberg har gjort en meget solid jobb som instruktør! Apropos "Den Stundesløse", som jeg har sett tidligere denne måneden, synes jeg ikke det var noen dårlig forestilling, noe man kan få inntrykk av når man leser enkelte av anmeldelsene. Det er riktig nok en annen "Stundesløs" sammenlignet med andre "Stundesløse" jeg har sett. Så kan man spørre hvorfor regissøren har valgt å ta de grepene han har gjort? Mindre morsom enn tidligere versjoner er nok denne versjonen. Men likevel, det er fortsatt mye komikk igjen. Og meget gode prestasjoner av skuespillerne. Det gjelder spesielt Ågot Sendstad!
Frukost i det grøne

Frukost i det grøne

Faren (Jan Grønli), soldaten (Eivind Nilsen Salthe), moren (HIlde Olausson) og fangen (Nina Woxholtt)

Foto Dag Jenssen