Gjennomført barneteater

Nationaltheatret, Torshovteatret: «Karsten og Petra /Alle vil ha en bestevenn»

Basert på bøkene av Tor Åge Bringsværd/Anne G. Holt
Dramatisering og regi: Mari Vatne Kjelstadli
Scenograf og kostymedesign: Dagny Drage Kleiva
Med Bernhard Arnø, Ellen Andreassen. John Emil Jørgensrud, Ågot Sendstad og Kjersti Tveterås

Med «Karsten og Petra» opplever unge tilskuere hva teater kan være

Alt er gjort for at et meget ungt publikum skal føle seg velkomment på Torshovteatret: Ved inngangen ønskes vi velkommen av Karsten og Petra som pappfigurer, i foajeen er dekket med papirduker, oppå dem ligger tusjpenner i alle farger, og mens vi venter på at døren til scenen skal åpnes, er ungene ivrig opptatt med å tegne.
Vel opp trappen må vi gå tvers over scenen for å finne plassene våre – og hvilken overdådig scene! Dagny Drage Kleiva har virkelig gjort bruktbutikken til Karstens pappa til stedet der vi kan finne absolutt alt vi ikke har bruk for! Plutselig brummer en tøyløve bak en disk, og før vi vet ordet av det, står han (John Emil Jørgensrud) på scenen i full figur og prater med oss. Han synger til og med en sang om at han ønsker seg en bestevenn –– en sang han stolt forteller at han har diktet selv.
Snart kommer Karsten (Bernhard Arnø) og bestevenninnen Petra (Ellen Andreassen) som pappaen til Karsten har hentet i barnehagen. Dagen etter skal det være karneval, og bruktbutikken er et ideelt sted for å finne kostymer. Petra setter sitt kosedyr, frøken Kanin (Ågot Sendstad), ved siden av løveungen som håper at nettopp de to skal kunne bli beste dyrevenner.
Fortellingen veksler mellom verdenen til Karsten og Petra, og den til Løvungen og frøken Kanin: I den første prøver Karsten finne ut av hva han skal gjøre hvis familien skal flytte fra byen, slik den kanskje må hvis moren hans takker ja til den nye jobben hun har fått tilbud om som tv-vertinne. I den andre vandrer Løveungen og Frøken Kanin i den asiatiske jungelen og blir kjent med den hyggelige Lille tigeren (Kjersti Tveterås) som får dem til å revurdere fordommene de har hatt mot tigre.
Men handlingen er ikke det viktigste; og forestillingen veksler sjarmerende og effektivt mellom fantasiverdenen til Løvungen og frøken Kanin, og den dagligdagse virkeligheten til Karsten og Petra. I sin instruksjon har regissør Mari Vatne Kjeldstadli tydeligvis lagt vekt på å få kontakten mellom scene og sal til å fungere – og hun har lykkes, selv om jeg til tider, til tross for at de spiller overbevisende, opplever det som litt usannsynlig at Bernhard Arnøs Karsten og Ellen Andreassens Petra ikke skal være eldre enn fem år!
Men det lot ikke til å plage de unge tilskuerne: skuespillernes nære tilstedeværelse gikk rett hjem til dem, de fulgte årvåkent og engasjert med i alt som foregikk på scenen, og nølte ikke med å rope ut kommentarer når anledningen bød seg. Her kunne man virkelig glede seg over samspillet mellom scene og sal: ikke minst i sluttscenen der ensemblet etter å ha avsunget vennskapssangen blåste såpepobler over oss: Da ble Molly, min seks-årige medkritiker, så begeistret at hun løp ut på scenen i jakten etter bobler! 
Bortsett fra «Istialia» der teatret i 2011 samarbeidet med frigruppen Fabula Rasa, har teatersjef Hanne Tømta valgt å sette opp kjente barneklassikere på Hovedscenen – gjerne såkalte «familieforestillinger» som krydres med voksenvitser for å more barnas ledsagere.
«Karsten og Petra» er derimot gjennomført teater rettet nettopp mot målgruppene den henvender seg til, velsignet fri for frierier overfor et voksent publikum.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag den 18. april n2016

Publisert: 20.04.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!