home

En ujevn magisk verden

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Kvitebjørn Kong Valemon»

Av Ola E. Bø og Mari Moen etter norske folkeeventyr
Regissør: Ingrid Weme Nilsen
Scenograf og kostymedesignar: Unni Walstad
Med blant andre: Silje Lundblad, Morten Svartveit, Iren Reppen, Per Schaaning, Hans Rønningen

En moderne og voksen teatralitet fratar «Kvitebjørn Kong Valemon» noe av dens magiske dimensjon.

Det Norske Teatret satser ambisiøst og dristig med sin sceneversjon av eventyret om «Kvitebjørn kong Valemon», den norske versjonen av romerske Apuleius’ fortelling om Amor og Psyke.
I eventyret er den kvinnelige hovedpersonen en kongsdatter som blir med Kvinebjørnen fordi hun har uimotståelig lyst på en gullkrone hun har sett for seg i drømme, men på Det Norske er hun datteren til en helt vanlig mann fra vår tid, og det hele starter med at faren leser eventyret om «Kvitebjørn Kong Valemon» for sine tre døtre. Så, nesten umerkelig, viser det seg at det ikke er noen forskjell mellom eventyret han nettopp leste, og den virkelige virkeligheten, hvilket vil si at han faktisk har lovet bort datteren til kvitbjørnen som kommer for å hente henne. Bjørnen lar seg overtale til å vente til jenta blir voksen, mens hun fortsetter å drømme om bjørnen slik hun har gjort siden hun første gang hørte eventyret. Når de to endelig møtes, er saken avgjort. Deretter følger Ola E. Bø og Mari Moen originaleventyrets handling ganske trofast.
De prøver ikke, slik de gjerne skulle ha gjort det for at også yngre tilskuere skulle klare å følge med i handlingen, å anskueliggjøre Kvitebjørn Kong Valemons spesielle situasjon: at en ond trollkjerring har dømt ham til i syv år å være bjørn om dagen og mann om natten, fordi han nektet å gifte seg med henne. Dramatiseringen legger langt større vekt på å gjenskape et komplisert eventyr enn på å føre sitt påtenkte publikum, unger fra fem år og oppover, inn i en merkelig og magisk verden. Men så er da også «Kvitebjørn Kong Valemon» en «familieforestilling», hvilket vil si at teksten vrimler av allusjoner som morer de voksne, men som målgruppen ikke har sjans til å oppfatte.
Forestillingens styrke er dens sceniske uttrykk: En svart scene opplyst av en trillrund gyllen måne, høye nakne trær, en staselig seng som illuderer Kong Valemons slott, et par enkle stoler som er hovedpersonens hjem – og kanskje morsomst av alt – saksen, flasken, duken, de magiske hjelpemidlene jenta får i sin søken etter Kvitebjørn. 
Silje Lundblad er sjarmerende og troverdig som jenta uten navn, men får dessverre lite anledning til overbevisende samspill ettersom hun for det meste er alene på scenen. Hans Rønningens Trollkjerring er et glitrende sterkt og imponerende parodisk nummer, de øvrige har lite å spille på, bortsett kanskje fra Jonas Fuglevik Urstad som overgeskjeftig Tambur.
Styrken ved denne dramatiseringen er også blitt dens svakhet: Forsøket på å gjenskape en komplisert og mangebunnet eventyrverden er både spennende og utfordrende, men så vel tekstforfatterne som regissøren er så opptatte av å tilføre eventyret en moderne, voksen teatralsk dimensjon at dets mangebunnete mytiske dimensjon forsvinner.
De fleste helt unge tilskuerne jeg betraktet under premieren, var mer opptatt av å kikke på programmet enn av å følge med i det som skjedde på scenen. Min unge medkritiker slo da også fast at dette ikke var noen forestilling for femåringer. Tiåringer ville derimot kunne ha glede av den. Her er jeg enig.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 18. april 2016

Publisert: 20.04.16 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Kvitebjørn Kong Valemon

Kvitebjørn Kong Valemon

Heksen (Hans Rønningen) og jenta (Silje Lundblad)

Foto Dag Jenssen