home

Hamsuns selvmordsoratorium

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Mysterier»

Dramatisering og regi: Calixto Bieito
Scenograf: Rebecca Ringst
Kostymedesigner: Kathrine Tolo
I rollene: Jan Gunnar Røise, Andrea Bræin Hovig, Jan Sælid, Anne Krigsvoll, Marian Saastad Ottesen og mange flere

Katalanske Calixto Bieito har skapt en gjennomført, briljant og gjennomtenkt dramatisering av Hamsuns "Mysterier". Den har begeistret mange, men ga meg ingen stor opplevelse. 

Sammen med «Sult» (1890) og «Pan» (1894) er «Mysterier» fra 1892 en av de mest populære av Hamsuns tidlige romaner. Så vidt jeg vet, har den bare vært overført til scenen en gang tidligere, iallfall her hjemme: I 1976 ble den dramatisert av Barthold Halle på Oslo Nye Teater. Halle hadde selv regien, og Toralv Maurstad spilte Nagel mens Espen Skjønberg var Minutten.
40 år senere er det katalanske Calixto Bieito som har dramatisert Hamsuns roman. Bieito er kanskje mest kjent som en dristig operaregissør, men på bestilling av daværende festspillsjef Per Boye–Hansen gjestet han i 2006 Festspillene i Bergen med en Ibsentro og fornyende spansk «Peer Gynt», og han har siden satt opp «Brand» og «Et drømspill» på Nationaltheatret.
En oversikt over Bieitos produksjoner i tiden 2001–2014 tyder på at «Mysterier» er hans første dramatisering. Allerede som ung leste han romanen, og den har siden vært en av hans yndlingsbøker. Han beskriver den som et «selvmordsoratorium» og legger vekt på at Hamsun, «ved å skrive en historie om en mystisk hovedperson i mental ubalanse, på samme alder som ham selv, og med mye felles erfaring, klarte å la være å ta sitt eget liv».
Den ytre dramatiske handlingen spiller mindre rolle: Sentralt står hovedpersonen, i dette tilfellet den rastløse, rotløse Johan Nilsen Nagel, og hans formålsløse vandringer både i sitt eget indre og i miljøet omkring ham, her en liten kystby han kommer til en dag. Det er disse to verdener Bieito har satt seg som mål å levendegjøre.
I nært samarbeid med den kjente scenografen Rebecca Ringst har Bieito valgt å framstille den trangsynte lille byen i form av en gigantisk metallrigg som dreier rundt scenen. I første etasje får vi se inn i Nagels tidsriktige hotellrom, der gardinene til tider er trukket fra, slik at vi aner utsikt mot sjøen. Her foregår et burleskt drikkegilde, ett av de mest outrerte det hittil har vært meg gitt å bivåne. Men – rett skal være rett– Bieitos gir god plass til Hamsuns flengende kritikk av Ibsen.
På den andre siden av riggen fører en sylbratt trapp opp til Martha Gudes trange stue, mens stolen som Nagel begjærer står i ensom majestet en trapp høyere opp. Når småbyens velkledde maskuline besteborgere ikke deltar i begravelser eller andre begivenheter, står de hver for seg oppmarsjerte i en slags celler øverst i riggen, og betrakter verden.
Når Bieito velger et scenebilde så fjernt fra en realistisk småbyskildring, er det kanskje fordi han vil vise oss verden slik den framstår for Nagel. Det gjør det nærliggende å tolke mesteparten av oppsetningen som en slags reise i Nagels indre verden. Det første Nagel gjør når han ankommer småbyen, er for eksempel å løpe flere ganger rundt hele scenen i frenetisk jakt etter Dagny Kielland – en ønskedrøm kanskje, men helt i strid med Hamsuns tekst.
Bieitos tolkning av Hamsuns roman er ellers presis, gjennomført og absolutt interessant, og samtlige skuespillere med Jan Gunnar Røise i spissen gir gjennomarbeidete tolkninger av personene de skal framstille, slik Nagel opplever dem. Alt skulle dermed ligger til rette for en stor teateropplevelse.
For meg uteble den. En årsak kan ha vært at jeg hadde store problemer med å oppfatte teksten i mange deler av den vel tre timer lange forestillingen – og i «Mysterier» er jo teksten selve grunnlaget for opplevelsen. Jeg har aldri tidligere hatt problemer med Jan Gunnar Røises diksjon, men på premieren ble det meg for eksempel omtrent umulig å oppfatte sammenhengen i hans lange avslutningsmonolog. Jeg har tidligere merket meg at dårlig diksjon ofte preger oppsetningene til utenlandske regissører, kanskje fordi de uansett ikke kan følge teksten på originalspråket, men denne gangen var problemet så stort at det kan ha sammenheng med såkalte «lydhull» i selve teatersalongen.
En annen årsak til at Bieitos «Mysterier» ikke ble en stor opplevelse, kan rett og slett være at jeg ikke har noe spesielt forhold til Hamsun. Sceneversjonen er kanskje et dypdykk i Nagels verden som fascinerer dersom «Mysterier» en gang har vært en stor leseropplevelse. For meg ble den bare glitrende gjennomført, velspilt men ganske kjedelig og likegyldig teater. Jan Gunnar Røises Nagel er en imponerende prestasjon, Jan Sælid er en sympatisk Minutten, Andrea Bræin Hovig (Dagny Kielland), Heidi Goldmann (Martha Gude), Anne Krigsvoll (fru Stenersen), Marian Saastad Ottesen (stuepiken Sara) og Mariann Hole (Kamma) er alle særegne artige kvinneskikkelser, selv om jeg ikke helt kan skjønne hvorfor Kamma skal oppsøke Nagel på fødselsdagen hans, all den tid hun er synlig gravid, antakelig med en annen – hvilket hun for øvrig ikke er hos Hamsun. Men her har Beito kanskje ønsket å gjøre «Mysterier» enda litt mer mystisk.

Publisert: 22.04.16 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen03.05.16 14:52
Helt enig med deg i at det ble både kjedelig og likegyldig. Men ytterst profesjonelt og gjennomført. Morsomt at du er en av de mange som lot deg sjarmere av det burleske drikkegildet som rett og slett gikk meg på nervene, så fullt av dumme klisjéer som jeg opplevde det.Jeg mener at Calixto Bieito er en meget dyktig regissør, men har ikke like stor tro på hans evner som dramatiker.
Viktor29.04.16 17:45
Nå har jeg sett "Mysterier" og jeg kan være enig med deg i at dette er glitrende gjennomført og velspilt teater. Men samtidig, til tider, litt kjedelig og likegyldig. Min konklusjon: Ingen stor og gedigen teateropplevelse. Men forestillingen hadde flere sekvenser som moret meg. Blant annet det burleske drikkegildet, samt enkelte andre innslag med diverse sang og dans mm. Kan ikke huske å ha sett noe lignende som det burleske drikkegildet på teater tidligere. Fantastisk! Jeg synes regissøren har fått mye ut av dette stoffet som er vanskelig å dramatisere og som derfor sjelden blir satt opp på teater. Men det var litt vanskelig å holde fokus når skuespiller Røise fremførte Nagels langdryge monologer. Disse sekvensene av forestillingen kjedet meg noe. Ellers vil jeg rose samtlige skuespillere for glimrende scene-prestasjoner!
Mysterier

Mysterier

Nagel (Jan Gunnar Røise)

Foto Øyvind Eide

Mysterier

Mysterier

Nagel (Jan Gunnar Røise) og Martha Gude (Heidi Goldmann)

Foto Øyvind Eide