Det enkleste er krig

Theater F, Borgveien: "Lang dags ferd - en akt om flukt"

Manusbearbeidelse, regi og scenografi: Pernille
Lindstad
Lys/teknikk: Arne Lindberget
Dikt/tekst: Hassan Kassas
Skuespillere; Jo Adrian Haavind, Ingrid Liavaag og Matthew Trustham

«Lang dags ferd»  – aktuelt og originalt teater

Helt på slutten av teatersesongen dukker det opp nye og overraskende former for scenekunst: Feil Teater, studenter fra skuespillerutdanningen i Verdal, gjestet hovedstaden 17. og 18. juni ned med sin egenproduserte «Første feil» som jeg skal komme tilbake til. Og en dag tidligere var det det splitternye Theater F som inviterte til «Lang dags ferd – en akt om flukt», en aktuell og original refleksjon over «det urovekkende og det bedøvende i vår tidsånd».
Som tittelen antyder, har regissør Pernille Linstad som også har satt sammen teksten, hentet inspirasjon i Eugene O’Neills krasse selvbiografiske familiedrama «Lang dags ferd mot natt».Den timelange forestillingens siste lange søskensamtale er med få endringer hentet fra stykkets fjerde akt der den stupfulle mislykte skuespilleren James snakker med sin syke bror Edmund som også er ganske full.

Men O’Neill er ikke den eneste forfatteren Pernille Lindstad har hentet inn: Alt som sies på scenen er sakset fra diverse litterære tekster: En kort setning fra «Mens vi venter på Godot», noen sitater fra «Odysseen», og utdrag fra Susan Sonntags refleksjoner om grusomhetene under den bosniske krigen blir lest opp på originalspråket fra boken «Regarding the pain of others». Pluss et prosadikt av Baudelaire, Søren Kierkegaards betraktninger om sammenhengen mellom angsten og arvesynden, og sist men ikke minst, Hasan Kassas nyskrevne dikt om fred som settes opp mot tekst fra Kamal Anwars roman «Krig er gøy».
Til sammen utgjør disse tekstene en levende skildring av vår tid, her symbolisert på den ene siden av den livstrette Jim (Jo Adrian Haavind) som ikke klarer å finne noen mening med livet, og som døyver sin livslede med alkohol, og på den andre av hans angstfylte søster (Ingrid Liavaag) som bærer på en håpløs drøm om å bli en stor forfatter. I et et desperat forsøk på å forsone seg med livet, har hun bestemt seg for å bli med den norske Syria-enheten og krige, og hun gjør Kamal Anwars ord om at «deltagelse i krig er den enkleste måten å legge fra seg et spor på jordkloden, før døden innhenter en» til sine egne. Men en liten barnesko som skylles inn på stranden der handlingen utspiller seg, kan kanskje få henne på andre tanker.
Pernille Lindstads sammenkopling av både eldre og nyere tekster er spennende, og den kaster et grelt politisk lys over vår tid. På generalprøven hadde jeg derimot vanskeligere for å oppfatte hvilket nytt perspektiv som skulle følge med den lange monologen bartender Bryan (Matthew Trustham) framfører på amerikansk. Teksten forteller om en brutal sex-orgie i Tokyo, og er hentet fra Bret Easton Ellis’ «The Informers», som, i likhet med flere av Ellis’ bøker, i postmoderne stil skildrer seksuelt utsvevende velhavende ungdommer i dag. Men for så vidt støtter teksten Lindstads skildring av en meningsløs samtid – og den er kanskje ikke ment å utsi noe mer.

Som stykkets søster får Ingrid Liavaag fram karakterens mange nyanser, og i det store sammenstøtet mellom bror og søster er samspillet mellom henne og Jim (Jo Adrian Haavind) både spennende og troverdig. Jeg hadde litt problemer med Matthew Trusthams bartender – men det er ikke hans feil. Det er som sagt karakteren jeg ikke helt finner plassen til
Uansett, «Lang dags ferd» er utvilsomt en annerledes og original måte å tenke teater på. (Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven onsdag 15. juni)

Publisert: 20.06.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Viktor

22.06.16 13:46

I kommentarfeltet under din forrige anmeldelse, anmoder du om en reaksjon fra meg på din artikkel om Hedda-prisen. Min reaksjon fremkommer i kommentarfeltet under din artikkel, hvis man "klikker" seg inn på "Artikler" her på din hjemmeside. Nå har det gått noen dager, og jeg finner ingen tilbakemelding fra deg, i henhold til tidligere praksis. Kan det skyldes at du er uenig i noe av det jeg har skrevet? Eller skyldes det rett og slett at du ikke har lest den ennå? Vel, det hadde vært fint å få en tilbakemelding, etter at du har lest den. Det er fint om du tilbakemelder også om du er uenig! For du er vel enig med meg i at det er uenighet som skaper en spennende debatt?