Nytolket barneklassiker
Manus, scenografi og kostymer: Thorbjørn Egner Regi: Runar Hodne Konsulent: Bjørn Egner Musikkarrangør/musikalsk ledelse: Per Chr. Revholt Med Kim Sørensen/Erlend Bakker, Henriette Steenstrup, /Kikki Stormo,Thorbjørn Harr/Nils Jørgen Kaalstad,Ågot Sendstad/Trine Wiggen, Finn Schau/Trond Brænne, Mariann Saastad Ottesen/Marte Engebrigtsen og mange flere
Regissør Runar Hodne kaster et kynisk tegneserieblikk på de troskyldige dyrene i Hakkebakkeskogen
Nationaltheatrets årsmelding for 2001, Eirik Stubøs første år som teatersjef i Oslo, viser at mens Woyzeck ble spilt 22 ganger på Hovedscenen for 4613 publikummere, hadde Kardemomme by samme år 33 966 tilskuere. Det er kanskje forklaringen på at Stubø har satset så konvensjonelt og lite dristig i sitt tilbud til barn, og stadig vekslet mellom Thorbørn Egner, Astrid Lindgren og Sverre Brandt. Men for tross alt å revitalisere repertoaret litt, har Stubø stadig latt nye regissører tolke stykkene. Kanskje fordi det fortsatt er umulig å komme utenom Egners egen scenografi og kostymer, er det blitt en utfordring å lage relativt nye tolkninger av stykkene. For to år siden ble Mads Ousdal hyllet som fornyer av Folk og røvere i Kardemomme by til tross for at han egentlig bare travet trofast i fotsporene til en annen fornyer, Alexander Mørk-Eidem i 2001, og i år har et samlet kritikerkorps jublet over Runar Hodnes regigrep.
Det er ikke til å komme forbi at som dramatikk er Hakkebakkeskogen langt mindre vellykket enn Kardemomme. Stykket har ingen egentlig handling, selv om Egner strever voldsomt med å skape spenning i annen del når han lar Mannen og Kona på gården fange vesle Brumlemann, og alle dyrene gå sammen om å redde ham fra å bli solgt til et sirkus. Men slik denne episoden er bygd opp, makter den likevel aldri å engasjere. «Stykket har likesom ingen mening», sa min medbrakte sterkt teaterinteresserte kritiker på 11 år som for øvrig slo fast at forestillingen var morsom, skuespillerne veldig flinke, men helheten litt overtydelig og masete.
Runar Hodne har bestemt seg for å sette fart i Thorbjørns Egners belærende fabel om dyrene i skogen som blir enige om en lov som krever at alle skal være venner, og at ingen skal spise hverandre. Dette er spesielt vanskelig for reven, den gjør et tappert forsøk på å knaske i seg gulrøtter, men ender med å stjele skinke fra stabburet. Hans heltemodige innsats for å redde Brumlemann tyder likevel på at han i fremtiden vil holde seg på dydens smale vei. La gå at Kaspar og Jesper og Jonatan er i stand til å begynne et nytt og bedre liv, de er tross alt mennesker. Men at Mikkel Rev i all fremtid skal legge fra seg sine kjøttetende vaner, er for usannsynlig. Likevel er det kanskje nettopp denne troskyldige og sentimentale naiviteten som gir Hakkebakkeskogen en særegen sjarm og appell.
Det mener ikke Runar Hodne. Det ser ut til at for ham er Egners idealisme en museal levning fra uskyldsårene etter krigen da menneskene fremdeles var så naive at de trodde på en bedre verden der alle var like og levde i fred og fordragelighet med hverandre. Nå er vi dessverre blitt klokere. Det er iallfall inntrykket jeg får av hans nytolkning av Hakkebakkeskogen. Langsomt gikk det opp for meg at ubehaget forestillingen fremkalte hos meg, rett og slett skyldtes at alle - fra Mikkel Rev, Morten Skogmus og Klatremus til Bakemester Harepus, Bestemor Skogmus og Bamsefar – blir framstilt som så dumme at de nærmer seg karikaturen. Karaktertrekkene som personifiserer dem forstørres og overdrives, med stor innlevelse og briljant spill fra skuespillernes side, og til stor glede for alle de voksne i salen. Forestillingens kjernepublikum, ungene mellom fem og ni år, var også med på notene. Men for de minste ble det for sterkt kost, og flere små måtte bæres hylende ut.
Det denne Hakkebakkeskogen har mistet i uskyldig sjarm tar den igjen i et energisk tegneserieoverskudd som dagens TV-tittende barn er fortrolige med. Det er gjennomført og dyktig gjort. Kim Sørensen er en usedvanlig slesk Mikkel, mens Thorbjørn Harr er forknytt og usikker som Morten mens Henriette Steenstrups Klatremus er selvopptatt, selvtilfredsog tråkig. Både Bakemester Harepus (Finn Schau) og Bakergutten (Marian Saastad Ottesen) er usedvanlig lite oppvakte, og det samme gjelder Mannen og Kona på gården, hunden Hannibal (Marit Adelaide Andreassen) og Bamsefar sjøl (Jan Hårstad. En helt spesiell honnør til Ruth Haraldsdottir Norvik, som har klart å gi skuespillerne så fantastiske masker at flere av dem nærmest er ugjenkjennelige. Forskjellige skuespillere skal alternere i samtlige roller, og av programmet var det ikke lett å finne ut av hvem alle skuespillerne var,
Det desidert beste ved hele forestillingen er imidlertid musikken og ikke minst musikkarrangementene. Det er bare takket være Per Chr. Revholt at Hakkebakkeskogen likevel beholder noe av sin opprinnelige sjarm: Han mestrer kunsten å fornye uten å forvrenge.
Publisert: 24.10.08 av IdaLou Larsen
Din kommentar: