home

Ukonvensjonell og fascinerende «Borkman»

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Borkman»

Bearbeidet av Gabriella Bussacker og Jan Bosse
Regi: Jan Bosse
Scenografi: Moritz Müller
Kostymedesign: Kathrin Plath
Med Marika Enstad, Laila Goody, Jan Sælid, Marianne Saastad Ottesen og John Emil Jørgensrud

Regissør Jan Bosse klargjør ikke «John Gabriel Borkman»s ambivalente budskap, men står for en innovativ og fengslende framstilling av Ibsens nest siste stykke.

Denne anmeldelsen er blitt ganske sterkt forsinket, i det pc'en min kræsjet søndag kveld, og jeg ennå ikke har fått den tilbake fra Expert!

Når vi kommer inn på Amfiscenen er scenen borte, og vi blir plassert på begge sider av midtgangen. Opp under taket henger det blondegardiner på alle fire vegger – et tegn på at vi befinner oss i Borkman-familiens borgerlige hjem? Iallfall et tydelig signal på at dette ikke skal være en konvensjonell tolkning av Ibsens nest siste stykke.
Vi inntar plassene våre, og venter på at lyset skal dempes. I stedet begynner to kvinner på hver sin side av scenen å snakke sammen, og dermed er vi uventet blitt vitner til en hatsk og følelsesladd samtale mellom tvillingsøstrene Gunhild Borkman og Ella Rentheim, som nå snakker sammen for første gang siden uken før bankmann Borkman «ble sluppet på frifot igjen».
Fra Ibsens hånd en typisk klassisk eksposisjon der publikum settes inn i forutsetningene for det som skal skje videre. Det er ikke mulig helt å unngå denne teatrale dimensjonen. Men Jan Bosses og Gabriella Bussackers effektive komprimering og spissing av replikkene utvikler scenen til en spennende duell mellom to søstre. 
De to har «oversatt» alle stykkets replikker til moderne hverdagslige dialoger som gjør det – nesten – troverdig at begivenhetene vi er vitner til foregår i vår tid. Det er jo langt fra usannsynlig at en banksjef i dag ville underslått kundenes penger for å skaffe kapital til sine ganske urealistiske stormannsgale ambisjoner. Heller ikke usannsynlig at han ville blitt avslørt og dømt for underslag.
Derimot er de mangslungne følelsesmessige forviklingene mellom Borkman og de to søstrene uttrykk for en forgangen tid med et helt annet kvinnesyn enn vårt. Det er også vanskelig å tro at advokat Hinkel i dag ville utnevnt Borkman til banksjef som takk for at han lot være å gifte seg med Ella, og deretter angitt ham fordi Ella avviste hans – Hinkels – frierier. Det samme gjelder unge Erharts patetiske forsøk på å finne «lykken» med Fanny Wilton for å slippe unna så vel morens strikse planer for hans framtid som tantens krevende og altoppslukende kjærlighet. 
Men i det forrykende tempoet som Jan Bosse har ilagt oppsetningen, er det ikke så farlig at det forekommer usannsynligheter. Det viktige er at Bosses lesning gjør, ikke bare Ibsens tekst, men også hans personer, mer allsidige og interessante enn de pleier å være: En overdådig lystig og erotisk Fanny Wilton (Marianne Saastad Ottosen), en umoden og livssulten Erhart på vei mot voksenlivet (John Emil Jørgensrud), en dypt såret, nådeløs, hatsk og kolerisk Gunhild (Marika Enstad), og en like dypt såret og skuffet, men samtidig mer følsom og reflektert Ella Rentheim (Laila Goody) – en rekke sammensatte og nyanserte tolkninger.
Jan Bosse lykkes spesielt med sin framstilling av John Gabriel Borkman (Jan Sælid). Et heldig grep har vært å kutte ut Vilhelm Foldal, den eneste som hos Ibsen har beholdt kontakt med Borkman og besøker ham jevnlig. Hos Ibsen henvender Borkman seg til Foldal i annen akt. Nå er det i en slags monolog, rettet mot den kompakte majoritet, det vil si oss tilskuere, at han slynger ut sitt raseri og sin desperate – om enn vanvittige -¬ tro på at han snart vil bli «tryglet om å ta bankens tøyler igjen». Jan Sælids voldsomme utspill tyder på at Borkman ikke er helt vel bevart – i og for seg ikke så underlig for en mann som helt siden han slapp ut av fengsel for åtte år siden, omtrent ikke har vekslet ett ord med noen, og har levd i total isolasjon i hjemmets annen etasje, forstøtt av hustru, slekt og venner. Samtidig gjenopptar han til dels kontrollen i møte med Ella Rentheim, og Jan Sælid gir en overbevisende og sannsynlig tolkning av en mislykket mann som balanserer ustøtt mellom innbilning og virkelighet.
I programmet mener Bosse at stykkets «monsteraktige» karakterer gir teksten «en rar form for humor», og spesielt i første del har oppsetningen en rekke nærmest komiske farseinnslag. De moret ikke meg, men mange tilskuere lo av hjertens lyst. Etter pause ble regien strammere, og selve avslutningen, der den ene scenehalvdelen gir illusjonen av å være dekket av snø, mens Borkman fabulerer og ser syner før han får slag og faller død om, gir en sterk opplevelse.
Litt synd at det flere ganger ble skreket og ropt så høyt at det ble vanskelig å oppfatte replikkene. Til tider var først og fremst Marika Enstad, men til tider også Laila Goody, instruert til direkte og plagsomt overspill. Men i det store og hele er de ukonvensjonelle løsningene et godt bevis på at tysk regiteater også kan angå oss gjennom å være psykologisk utfordrende.
Jan Bosse er kjent for «skarp omgang med klassikerne», og hans i det ytre aktualiserte tolkningen har store kvaliteter, men den klargjør ikke hvorvidt Ibsen har ment stykket som et angrep på kapitalismen, eller som en vemodig refleksjon over kjærlighetssviket. For hva er Borkmans største forbrytelse: underslaget eller sviket mot Ella?
Gjenstår at Bosses «Borkman» er en innovativ og fengslende framstilling av ett av Ibsens langt fra beste stykker.

Publisert: 17.08.16 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (5):

Viktor08.10.16 15:51
Jeg har nå sett "Borkman". Min mening om denne finnes i kommentarfeltet under din siste anmeldelse pr. i dag, "Flåklypa".
IdaLou Larsen05.09.16 22:57
Tror du kan sitte hvor du vil når du skal se "Borkman". Men for å følge godt med i annen del, bør du nok velge høyre side av scenen. Hele siste del foregår til venstre. Men da vi så den var det mange medvirkende (kor etc.som satt der, vi kritikere ble flyttet etter pause. Spent på hva du vil mene. Vigdis Ystad ser ut til å ha vært helt begeistret intervju i en av lørdagsavisene).
IdaLou Larsen04.09.16 22:52
Har nettopp fått igjen PCen og imorgen legger jeg ut anmeldelser av "Songfuglen", "Etterlyst: Jesus", "Festning Europa! og "Hvem er redd". Helt vanvittig å være uten pc i tre uker nesten. Men nå kommer jeg snart for fullt! Så hyggelig at du har lyst til å lese meg!
Viktor02.09.16 12:00
Kjære Idalou! Hva skjer? Har du fått orden på din pc? Det er stille som "i graven" fra deg om dagen. Du er jo som et leksikon å regne hva angår kunnskap om teater! Jeg savner noen innspill fra deg i kommentar- feltet, og ikke minst: Svar på mine spørsmål nedenfor. Hvis du har noen? Det er, og har vært, mange premierer i disse dager. "Virginia Wolf" hadde premiere på Oslo Nye i går. I dagens VG får den strålende kritikk. På Det Norske Teatret har det vært premiere på "Songfuglen" , "Etterlyst-Jesus" og "Festning Europa". Før jeg går i teateret leser jeg alle kritikker jeg kan komme over. Også dine. Om få dager skal jeg se noen av de forestillingene jeg nevner ovenfor. Kommer det noen "bevingede ord" fra deg snart?
Viktor29.08.16 14:38
Hei, og velkommen til en ny sesong, i høstlige farger, innenfor teaterets verden! Har du hatt en fin sommer og ferie i Frankrike og i den norske fjellheimen? Jeg har lest din anmeldelse av Borkman og konkluderer at dette er en litt original vri på et Ibsen-stykke som oppføres relativt sjelden på teatrene. Således er det lang tid siden sist jeg opplevde dette Ibsen-dramaet fra teater-scenen. Jeg husker ikke nøyaktig når John Gabriel Borkman sist ble oppført på Nationaltheatret. Jeg mener å huske at det var en gang tidlig på 90-tallet på Hovedscenen, med Per Sunderland som Borkman og Wenche Foss som Ella Rentheim. Har du sett den forestillingen? Når det gjelder høstens oppsetning av Borkman på Amfiscenen, oppfatter jeg at scenen er endret, blant annet hva angår publikums-plassene, som også er unummererte, etter hva jeg forstår. Jeg skal se forestillingen i løpet av september, og lurer på hvilken plass man bør velge, dvs: hvor man bør sitte, for å ha best mulig innsyn i forestillingen sett fra et publikums- perspektiv? Det er fint om du kan gi meg et tips / tilbake- melding om dette! For øvrig ser jeg frem til dine anmeldelser av "Songfuglen" og "Etterlyst Jesus", på Det Norske Teatret. Mitt inntrykk er at disse oppsetningene jevnt over har fått relativt positive anmeldelser i mediene. Slik jeg oppfatter det, er "Songfuglen" en litt spesiell, og kanskje litt vanskelig tilgjengelig forestilling. Er det riktig?
Borkman

Borkman

Borkman (Jan Sælid), Ella Rentheim (Laila Goody) og Gunhild Borkman (Marika Enstad)

Foto Øyvind Eide

Borkman

Borkman

Ella Rentheim (Laila Goody) og Gunhild Borkman (Marika Enstad)

Foto Øyvind Eide

Borkman

Borkman

Tante Ella (Laila Goody), Einhart (John Emil Jørgensrud) og mor Gunhild (Marika Enstad

Foto Øyvind Eide