Et moderne eventyr

Det Norske Teatret, Scene 2: «Songfuglen»

Av Jan Roar Leikvoll
Dramatisert av Demian Vitanza
Musikk: Sandra Kolstad
Regissør: Peer Perez Øian
Scenograf og kostymedesignar: Dagny Drage Kleiva
Med Frank Kjosås. Ellen Birgitte Winther, Gjertrud Jynge, Renate Reinsve og  flere

En interessant og tankevekkende oppsetning.

Til høyre på scenen en diger åpen hånd i grå stein, til venstre en massiv gråsteinblokk, i bakgrunnen høye vegger – Dagny Drage Kleivas scenebilde slå an tonen: Vi befinner oss i en underlig fremmed verden, en by der kvinnene hersker etter å ha gjort revolusjon. Mennene som er blitt fordrevet til en skog utenfor byen, går stadig til angrep for å gjenerobre makten. Men kvinnene står vakt, legger ut miner, tar mannlige «beist» til fange, og slik vi får se, nøler de ikke med å brenne dem levende. Menn har ikke lov til å oppholde seg i byen, bortsett fra de som betjener byens kvinner på bordellet. Og som en av de prostituerte mennene sier: «Dei fleste kjem innom før eller seinare».
Det er i denne sinnssyke verdenen Jan Roar Leikvoll har plassert sin hovedperson Jacoba, en gutt som takket være morens anstrengelser, går for å være jente. I Demian Vitanzas dramatisering av Jan Roar Leikvolls roman følger vi Jakoba i noen avgjørende dager. Han har nettopp vunnet en sangkonkurranse, og skal derfor begynne som elev hos Malinovskja, byens store sanger. Moren jubler, men selv om Jakoba elsker å synge, er han slett ikke sikker på om han ønsker å bli profesjonell sangerinne, han har mer lyst til å arbeide på fabrikk og «slite med ein maskin». Sangerkarrieren blir ikke mer fristende når Malinovskaja forklarer ham at han nå skal opereres slik at han kan bli fri fra «å måtte vere på veg til å bli ein Mann». For, sier hun, «for å bli seg sjøl, må ein vere villig til å gje opp seg sjøl». Men helt avgjørende for hans endelige valg blir det at han innleder et erotisk forhold til Tikva, Malinovskajas tjenestejente.
I Peer Perez Øians tolkning har historien om sangfuglen blitt til noe så uvanlig som et aktuelt og utfordrende vokseneventyr, eller kanskje en slags science-fiction fabel. Bortsett fra Jakoba, står personene fram som enkle og ganske endimensjonale skikkelser. Her kan nevnes den strenge, onde moren (Ellen Birgitte Winther, den vakre «eventyrprinsessen» Tikva (Renate Reinsve), og sanglærer Malinovskaja (Gjertrud Jynge) som, selv om hun intellektuelt forstår Jakobas dilemma, ikke nøler med å slutte helhjertet opp om det autoritære kvinnesamfunnets krav.
Musikken spiller en viktig rolle i oppsetningen, det er ikke for ingenting at Jacoba er en sangfugl. Fra gravferden som åpner handlingen, der det synges salme til Moderen – naturlig nok finnes ingen Gud Fader i denne kvinneverdenen –til Jacoba ender med å framføre sin siste sang med mannsstemme, ledsager Sandra Kolstads vemodige toner utviklingen. Dessverre hadde jeg iblant vanskeligheter med å følge sangtekstene, som foruten å ha stor poetisk kraft, også uttrykker hovedpersonens psykologiske dilemmaer. Men ingen tvil om at Kolbergs musikk er med på å mane fram en skakkjørt og voldelig verden. 
Jeg har ikke lest Jan Roar Leikvolls fire romaner, men så vidt jeg skjønner skildrer han totalitære mannssamfunn i sine tidligere bøker. Her er det kvinnenes tur til å styre nådeløst og blodig: nyfødte guttebarn blir overlatt til seg selv, og Jakoba ville ikke leve lenge, skulle han velge å forbli i byen som mann. Men som i de fleste totalitære regimer, er nok hensikten med volden og grusomheten også her at verden til slutt skal bedre og mer rettferdig. Er denne krasse og nådeløse skildringen av et kvinnestyrt samfunn fra Leikvolls side ment som et angrep vår tids feminisme? «Songfuglen»s kvinnesamfunn der menn overhodet ikke har plass, er til de grader absurd og ekstremt at alt tyder på at Leikvoll har tatt utgangspunkt i feminismen for å vise fanatismens farer. Forestillingens eneste lyspunkt er kjærlighetsmøtet mellom Jakoba og Tikva – men hvordan det vil ende får vi aldri vite. For Jakobas siste ord er at han «visste berre at (han) måtte gå».
Det er gode skuespillerprestasjoner over hele linjen, men Frank Kjosås, selve forestillingens bærebjelke – ikke en scene uten at han er tilstede – er en sammensatt og ambivalent Jakoba som ikke minst imponerer gjennom sine mange sangnumre – en mangfoldig tolkning av en krevende rolle.
Kort sagt – en interessant og tankevekkende oppsetning.

Anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 29. august

Publisert: 05.09.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!