Fluktens hav

Det Norske Teatret. Scene 3: «Festning Europa»

Av Kristian Lykkeslet Strømskag
Regi: Uwe Cramer
Med blant andre Amell Basic, Lasse Kolsrud og Frode Winther

Et spennende men ikke helt vellykket prosjekt

Daglig kommer skrøpelige båter over Middelhavet, tettpakket med fortvilte flyktninger som håper på et bedre liv i et Europa som ikke ser seg i stand til å ta imot den største flyktningstrømmen noensinne.
Denne flyktningkrisen er tema for Kristian Lykkeslet Strømskags «Festning Europa» med urpremiere på Det Norske Teatret onsdag. Dramatikeren tar utgangspunkt i sin egen mangel på reaksjoner da han, på familieferie på en middelhavsøy for fem år siden, så en notis om at en båt med flyktninger nettopp var ankommet øya: «det provoserte meg at eg kunne halde ferien fram heilt upåvirka. Eigde eg ikkje skam?» Slik jeg tolker Strømskag, er hans hensikt å få oss til å reagere.
Et interessant og aktuelt politisk utgangspunkt, og det er lett å forstå at Strømskag ikke har villet skrive et realistisk drama som lett kunne druknet i sentimentalitet. Godt støttet av den tyske regissøren Uwe Cramer har han valgt å gå andre veier, tydeligvis inspirert av antikkens teatertradisjon – som oppstod i landene rundt Middelhavet.
I den klassiske prologen drøfter to klovner høytidelig, men uklart begrepet «framand», selve temaets utgangspunkt. Deretter en ordløs scene der en kvinne – den mytiske Europa? – blir voldtatt av Zevs forkledd som okse, før den synske Cassandra kommer vandrende med en klagesang. Strømskag holder seg til det mytiske: trojaneren Aeneas flykter fra sin hjemby med sin gamle far på ryggen. Han ender i Italia der han ble regnet som den romerske sivilisasjons grunnlegger.

De to skikkelsene fra Vergils «Eneiden» blir med helt til slutt, og det er faktisk Aeneas som i siste scene stiller det grunnleggende spørsmålet, «kva flykta vi for?»
Men i mellomtiden har en norsk familie med en matematisk anlagt far, en mor i tre skikkelser og en usynlig sønn som stadig synger «Bro bro brille» reist til «ferieøya». Dit kommer også en båtflyktning, humørfylt tolket av Amell Basic, som ender med å tilstå at han egentlig er menneskehandler,
Hensikten er nok at kontrasten mellom den norske familien og den fremmede, pluss de mange skildringer av båtferdenes gru, skal være det som engasjerer og vekker oss. Dessverre lykkes verken dramatiker eller regissør, og selve stykkets tragiske slutt, den lille norske guttens død, virker både utenpåklistret og uforløst. Et spennende prosjekt, men det drukner i for høye ambisjoner.

Denne anmeldelsen sto i KLassekampen fredag 2. september