En Jesus for vår tid

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Etterlyst: Jesus»

Av Bjørn Eidsvåg
Musikk: Bjørn Eidsvåg med flere
Regi: Erik Ulfsby
Scenograf og kostymedesigner: Mia Runningen
Lysdesigner: Torkel Skjærven
Med Bjørn Eidsvåg og Svein Tindberg

I «Etterlyst: Jesus» finner Eidsvåg til slutt fram til en Jesus for vår tid.

I to påfølgende urpremierer tar Det Norske Teatret opp politisk relevante samfunnsspørsmål: totalitære ideologiers negative konsekvenser for enkeltmennesket er tema i «Songfuglen» som hadde premiere fredag, mens i «Etterlyst: Jesus» som hadde premiere lørdag, retter Bjørn Eidsvåg lørdag søkelyset mot Jesus og hans budskap – fremdeles et aktuelt tema, også i vårt ganske sekulariserte samfunn.
I «Etterlyst: Jesus» skildrer Bjørn Eidsvåg både sin egen vandring gjennom livet, og sin stadige søken etter fullt ut å skjønne hvem Jesus var, og hvilken rolle han fremdeles kan ha for dagens mennesker.
Bjørn Eidsvåg vokste opp i Sauda i et i et kristent hjem, og, som han synger i forestillingens åpningsnummer, gjennom barndommen var han «den tryggaste i verdå» for Jesus var hans «beste venn». Som guttunge ble han også en del av miljøet i det pietistiske bedehuset Betel, som her skildres gjennom flere vittige episoder med Svein Tindberg som streng og fanatisk predikant.
Etter hvert som han ble eldre, fikk Bjørn Eidsvåg vanskeligheter med helt å tilpasse
seg Betelmiljøet, ikke minst fordi man der mente at Jesus var imot både langt hår på gutter og rytmisk musikk, og at de som unnlot å følge Jesu bud, ville ende i helvete. Ungdommens seksuelle oppvåkning gjorde ikke nettopp situasjonen lettere, og i den vittige, for ikke å si vanvittige, sangen «Onani», konstaterer Eidsvåg at denne synden som han ikke kunne stå imot, nok førte «lukt te helvete».
Denne ironiske skildringen av ungdomstiden og Sauda-miljøet er samfunnssatire av høy klasse, hvilket framheves av samspillet mellom den «troskyldige» Eidsvåg og hans predikant-motstander Svein Tindberg.
I forestillingens annen del skifter perspektivet: Bjørn Eidsvåg reiser til Oslo der han studerer teologi på Menighetsfakultetet. Han starter sitt eget band, og etter hvert blir han også ordinert prest. Samtidig blir han stadig konfrontert med det han kaller «uspiselege variantar» av Jesus – en messias som er tilhenger av ulikhet mellom mann og kvinne, som anser kjærlighet mellom to av samme kjønn som en dødssynd, og som ikke nøler med å dømme syndige mennesker til evig pine, for bare å nevne noen trekk ved Jesus-skikkelsen som Eidsvåg tar sterk avstand fra.
Fremdeles i aktivt samspill med Svein Tindberg retter Eidsvåg søkelyset på Bibelen, da spesielt det nye testamentet og apostlenes brever. Det slås for eksempel fast at Helvete er prestenes egen oppfinnelse: Det nevnes verken i det gamle eller det nye testamentet, men er interessant nok fremdeles en del av den norske kirkens tro. Og litt etter litt kommer Eidsvåg fram til en Jesus han kan tro på – ikke nødvendigvis Guds sønn, men en mann som drømte om en verden der kjærlighet, fred og rettferdighet skulle herske. Og i den utstrekning forestillingen kan sies å ha et budskap til oss, er det nettopp dette: Kjærlighet, rettferdighet og fred er verdier vi bør kjempe for.
Bjørn Eidsvågs musikk er en sjarmerende og viktig del av forestillingen. Mia Runningens scenografi, Siren Høyland Sæter og Raymond Stubberuds suggestive og treffsikre videoer pluss Torgeir Skjærvens stemningsskapende lyssetting gjør også sitt til at «Etterlyst: Jesus» både er en vittig satire og en tankevekkende tolkning av den religionen vårt samfunn er bygget på.

Anmeldelsen sto i KLassekampen mandag tirsdag 30. august

Publisert: 05.09.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!