Et spennende eksperiment
Produksjonsteam: Mathias Augestad Ambjør, Thomas Gallagher, Amalie Sofie Ibsen Jensen, Julia Küster, Vilde Johannessen og Sebastian Skytterud Myers
Lys: Harald Lie
Med – i tillegg til produksjonsteamet – Maria Agwumaro, Lars Halvor Andreassen, Pål André Hasselvold, Didrik Hagberg, Joakim Skevik, Eigil Solberg Smørås, Amanda Hedvig Lie Strand og Eilif Fjeld Teisbo
Femten andre-års studenter Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag gjestet i juni Oslo med et spennende og innovativt prosjekt.
I slutten av juni fikk Sentrum Scene i Oslo besøk av femten andre-års studenter fra Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag. De har dannet en gruppe de har kalt Feil Teater, og forestillingen de turnerte med, hadde de selv laget fra bunnen av, og logisk nok kalt «Første feil».
Dette gjorde meg nysgjerrig, ikke minst fordi de utdanner seg ved Høgskolen i Verdal. Der kom de også fra, de ni unge norske skuespillere som for noen år siden medvirket i franske Philippe Gentys «Forget me not» som hadde stor kunstnerisk suksess i Europa, Asia og Australia, men som ikke riksmediene en gang nevnte da den gjestet Oslo.
Det er altså over to måneder siden jeg så «Første feil». Jeg har tidligere ikke vurdert en forestilling så lenge etter å ha opplevd den, men denne gjorde et så levende inntrykk at jeg våger meg ut på anmelderstien.
Gruppen forklarer selv at den vil vise tilskuerne «teaterformer de aldri har sett tidligere, og som alle har til felles at det ikke finnes noen scenografi. Fortellingene kommer til live gjennom bruk av objekter og skuespillernes egen fysikk».
Fraværet av scenografi er i og for seg ikke noe nytt grep, det oppleves i dag på flere av institusjonenes små scener, men at «handlingen» skal formidles gjennom «skuespillernes egen fysikk» og ikke teksten, er derimot uvanlig.
Men Feil Teater mener at vektleggingen av den dramatiske teksten er «et av de største problemene for norsk teater i dag». Det rår nemlig «en slags misoppfatning om at teksten er teatrets bærende virkemiddel, når det i virkeligheten finnes et hav av mer engasjerende og tilgjengelige måter å fortelle en historie på. Teater skal være et likestilt alternativ til for eksempel film, men da må man tenke nytt.»
Et kontroversielt og provoserende standpunkt for en gammel teatergjenger som ser nettopp teksten som det bærende element i en forestilling. Jeg så fram til «Første feil» med en viss skepsis, og selv om gruppen ikke overbeviste meg helt om tekstens overflødighet, imponerte med sin evne til å skape teater på egne premisser.
Forestillingen har to deler: Fire «fortellinger» før pause, to etter. Før pause ser vi visuelle dramatiseringer av to noveller, Ray Bradburys «Lyden av torden» og Roald Dahls «Dypfryst», og av to filmer, Tim Burtons «Alice in Wonderland» og «James Bond: Golden Eye».
Det kan naturligvis ha sammenheng med at det er meg fremmed å oppleve en fortelling utelukkende gjennom presist, elegant og nærmest akrobatisk kroppsspråk, men jeg hadde problemer med å følge med i tre av historiene i første del: de forekom meg både uklare og iblant ganske langdryge.
Roald Dahls «Dypfryst» var derimot en treffsikker og vittig gjenfortelling av en særegen krim-novelle. Jeg kan naturligvis ha blitt påvirket av at jeg kjenner historien, men selv om jeg er fortrolig med «Alice in Wonderland», ble denne utgaven meg fremmed og for masete.
I annen del skiftet Feil Teater kurs, og tok opp to av vår tids viktigste problemer: dagens krigerske massedrap og flyktningkrisen. «Historier om å drepe» er inspirert av «The art of killing», Joshua Oppenheimers norsk/dansk/britiske dokumentar om massakrene i Indonesia i 1965/66, mens «Tilfellene» bygger på Margreth Olins film om den norske regjeringens behandling av asylsøkende barn mellom 15 og 18 år.
Begge disse to adaptasjonene er scenekunst på høyt nivå. Her beviser Feil Teater at deres scenespråk har en vel så sterk følelsesmessig og intellektuell appell som mange skrevne tekster – ja, kanskje sterkere, fordi det henvender seg helt direkte til oss. Det var innovativt og gripende teater.
I stedet for å samarbeide med en regissør, involverer Feil Teater «skuespillerne i alle ledd. “Første Feil” er dermed ikke et resultat av ett, men femten menneskers kunstneriske visjon», skriver produksjonsteamet. Dette fungerer som sagt glimrende i annen del. Men med noen enkle grep kunne nok et blikk utenfra konsentrert og tydeliggjort første del. Kanskje noe å tenke på? Uansett – jeg ser fram til å følge Feil Teater videre.
Din kommentar: